Annonse

Annonse

04:00 - 21. mai 2010

Den infantile autoriteten

Før fantaserte vi om Mao og Che Guevara. Nå har vi fått faren til Karl Ove Knausgård.

Paradoks: Karl Ove Knausgård skildrer en antikvert despotisk far og treffer sine jevnaldrende hjemme. Foto: Stig-Åke Jönsson/Scanpix

Den relativt atypiske farsskikkelsen i Knausgårds Min kamp ser virkelig ut til å fenge leserne. Når folk på Knausgårds alder identifiserer seg med beskrivelsen av å bli hundset av en tyrannisk far, kunne man bli forledet til å tro at vår tids liberale oppdragelse bare er en myte. Og han er ikke alene blant sin generasjons forfattere: Hanne Ørstavik har skildret voldelig og autoritær oppdragelse i flere romaner. Det kan virke som om despotiet fortsatt rår i de tusen hjem, og at skrekkrapportene om overgrep og vold som slås opp som skandaler i pressen, bare er toppen av isfjellet. Stikker grusomheten hodet frem bak lekepedagogikken og den snillistiske overflaten?

På den annen side: Selv om flere av kritikerne ble inspirert til å påbegynne egne barndoms-realityromaner i sine anmeldelser av Min kamp, var det likevel ingen som fortalte at de ble hundset av foreldrene.

Mange hevdet å «kjenne seg igjen» fordi de også hadde vokst opp på byggefelt, gått på skole, eller vært på Sørlandet i oppveksten. Alle kunne identifisere seg med usikkerheten, klaustrofobien og Knausgårds monomane fokus på det pinlige. Til tross for at de nettopp ikke har hatt despotiske fedre. Leserne slukte den antikvariske farsskikkelsen rått. Dette kan ikke bare forklares ut fra vår tiltagende sosialpornografiske kikkermentalitet. Alle er med skrekkblandet fryd blitt grepet av den tyranniske faren i Min kamp, selv om de fleste i Knausgårds generasjon neppe har opplevd en slik undertrykkelse på kroppen. Hva er forklaringen?

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
-50%
Unngå feriehjerne
Hold hodet kaldt med Morgenbladet i sommer
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse