04:00 - 06. august 2010

Staten og de fredløse

Giorgio Agamben mener trusselen om utstøtelse er det viktigste ved lovenes makt.

Maktrealist: Den italienske filosofen Giorgio Agamben. Foto: Hendrik Speck/ Flickr

Karakteristisk for den moderne utviklingen er at staten i alle siviliserte land har fått – eller tatt seg – stadig større makt overfor både den enkelte og samfunnet. Individenes sprell og samfunnets prosesser er omgitt av statens byråkratiske uvilje eller velvilje på alle kanter. Det finnes snart ikke den muskelrykning staten ikke har laget regler for. Statens vellykkede kamp for voldsmonopol er faktisk et iøynefallende kjennetegn ved den moderne utviklingen. Man behøver ikke å ha klaustrofobi for å føle seg innesperret. Man behøver ikke å være psykopat for å ane en stor konspirasjon. Man behøver ikke å være anarkist for å ta opp kampen. Men det hjelper.

«You can’t fight City Hall,» sier man i USA. Det betyr at man kan ikke unnslippe myndighetenes kontroll eller vinne rettssaker mot dem. Samme sted trives National Rifle Association (NRA) som det amerikanske samfunnets fremste talsmann overfor staten siden 1871. Et samfunn som har avskåret seg fra å kunne gjøre væpnet oppstand mot sine statlige kontrollører og administratorer, kan ikke lenger kalles «folkestyrt», mener de. Man krever altså ikke rett til å eie våpen for å beskytte seg mot naboen eller andre skurker, men for å begrense statens usunne voldsmonopol. Mange tilreisende har lagt merke til at «federal authorities» spyttes ut som et skjellsord blant alle høyreorienterte amerikanere. For europeiske ører lyder dette noe ekstremt, men samtidig følgeriktig.
 

Død liberal utopi. Filosofien har lenge hatt sin egen NRA-organisasjon blant statsfiender, konspirasjonsteoretikere og anarkister. Michel Foucault, som ved siden av Martin Heidegger vel er blant de største navnene i europeisk tenkning i det 20. århundre, nærte seg i siste instans bare av én eneste affekt: statsfiendskapen. Livet selv, det nakne livet, var på usynlig og umerkelig vis blitt omringet og innringet av statens renker i løpet av de siste 200 årene, mente Foucault. Den liberale utopien var for lengst død og maktesløs. Politikken var blitt «biopolitikk», det vil si manipulasjoner med det forsvarsløse livet til personer som en gang (1789) hadde drømt om å bli myndige borgere.

Annonse