Annonse
04:00 - 27. november 2009

Sterkt om et sunket land

Uwe Tellkamps DDR-roman Tårnet er på nivå med Thomas Mann, James Joyce og Marcel Proust.

Ute på norsk: Uwe Tellkamps roman Tårnet. Foto: Schiffer-Fuchs / ullstein bild / Getty Images
Annonse

Det er ikke vanskelig å se for seg et ras av tyske romaner som utforsker forholdene i Øst-Tyskland, eller forholdet mellom øst og vest, ti år etter Berlinmurens fall. Når en så står med en murblokk på åtte hundre sider i hendene, som tar opp tematikken, kommer skepsisen sigende. Dette kan bli en lang og brutal reise i bakvendtland. Men, la det være sagt med en gang: Uwe Tellkamp er ikke en forfatter som maner frem en forrået, nitrist og absurd virkelighet, som mange andre romanforfattere fra kommunismens Øst-Europa har gjort. Tårnet er noe så uventet som en estetisk subtil og litterært avansert roman tuftet på en borgerlig tradisjon, fra borgerskapets reminisenser i et DDR som preges av stadig mer prekære mangler og bittert sinne.
 

Dannet liv. Året er 1983. Vi befinner oss i Dresden, som for lengst er bygget opp igjen, og deretter uvirkeliggjort på nytt av østtyske kommunister. Men, på tross av edderkoppnettet med stasiagenter finnes det anledninger der DDR-borgere kan dyrke lite kommunistiske virksomheter, og føre samtaler som ikke egner seg for kollegers lange ører eller etterretningens rullende lydbånd. Et slikt liv lever menneskene i denne kollektivromanen, hele tiden på grensen mellom et vitebegjærlig og dannet liv, og livet med byråkratisk opportunisme og konformistenes hverdagsterror.

Romanen følger først og fremst tre personer: Kirurgen Richard Hoffmann, sønnen Christian og Richards svoger, den litterære konsulenten Meno Rohde, i årene opp mot murens fall. Hovedtrykket ligger på Christian, som i begynnelsen er en drømmende, bråmoden og temmelig arrogant attenåring, ikke ulik faren. Etter noen hundre sider er det en helt annen Christian som vender tilbake: Han er den som, på grunn av sin stahet og krav til integritet, ender opp i militæret og etter hvert i fengsel. Og det som skjer ham i disse institusjonene er så kynisk og ubarmhjertig at han blir den av romanens antagonister som går lidelsesveien, fysisk og psykisk. Richard, på sin side, en såkalt høyerestående kirurg, har viklet seg inn i en utroskapshistorie, og fått datteren Julie med den fyrige Josta. Som Richard blir Meno stående i klemma mellom trangen til å bruke sine kunnskaper på det politiske og vitenskapelige plan, og den gjerningen han har påtatt seg: Å være litterær konsulent for Hermes forlag, noe som betyr at han bidrar til sensur av østtyske forfattere. Og dem er det mange av i Dresden, om ikke de sensurerte. Vi snakker heller om de trofaste, som slåss for sosialismen etter å ha vært i konsentrasjonsleirer, medløperne, eller, gullpennen og den åndfulle maskeradeballpoeten Eschschloraque, som gjemmer seg bak floskeldikt inspirert av Goethe.
 

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse