Annonse

Annonse

04:00 - 11. desember 2009

På sporet av en tid for alt

Det er likegyldig om svigermor virkelig drikker eller ikke. Det er språket og de romanmessige kvalitetene som gjør Min kamp til et mesterverk.

Ikke nostalgi: Når Knausgård klarer å heve seg til Hamsuns og Solstads nivå, er det fordi barndommen i Min kamp. Tredje bok handler mest om noe som tilhører en litterær nåtid, heller enn en nostalgisk fortid, mener Bernhard Ellefsen. Foto: Siv Dolmen

Karl Ove Knausgårds gigantiske seksbindsverk Min kamp må, etter at halvparten er lest, forstås som én roman. Kanskje er det til og med fruktbart å tenke den som det tredje bindet i den lovede trilogien om Henrik Vankel? Vankel, som i debuten Ute av verden reiser til Nord-Norge for å arbeide som lærer og forelsker seg i sin elev, den tretten år gamle Miriam, og som i En tid for alt sitter isolert på en øy, nesten uten menneskelig kontakt, og gjenskriver bibelske fortellinger og utlegger måkenes himmelske opphav. Nå har Vankel kastet sløret som allerede i 1998 føltes ganske gjennomsiktig: Frem trer den vakre og mystiske Karl Ove Knausgård, til rungende applaus fra kritikken og opphissede stønn fra kjendisjournalister. Av en eller annen grunn (antagelig har det å gjøre nettopp med applausen og stønnene) føles det nødvendig å si et par ting om hva Min kamp ikke er. For det første glir den ikke inn i kjernen av det Marta Norheim, i boken Røff guide til samtidslitteraturen, presenterer som den selvbiografiske tendensen i norsk samtidslitteratur. Allerede i første bok kan vi lese en – noe ironisk, ja visst, men like fullt meningstung og betydelig – fornektelse av fortiden som romanemne:

Og mens jeg den gangen brukte mye tid på å tenke på fortiden, nesten sykelig mye tid, slår det meg nå, og derfor ikke bare leste Marcel Prousts roman På sporet av den tapte tid, men nærmest drakk den, er fortiden nå knapt nærværende i tankene.

Annonse

Mest lest

Få tilsendt Morgenbladets redaksjonelle nyhetsbrev hver fredag!

Mer fra Bøker