Annonse

Annonse

04:00 - 24. juli 2009

Med ryggen mot veggen

Kulturradikalismen har havnet i en blindgate, mener Johan Lundberg.

Kulturradikal dobbeltmoral: Fotografen Elisabeth Ohlson-Wallin stilte ut Jesus-bilder med homoerotisk tilsnitt i Uppsala domkirke. De samme som hyllet Ohlson-Wallin tok sterkt avstand fra Muhammed-tegningene, påpeker Johan Lundberg.

Johan Lundberg er sjefredaktør i tidsskriftet Axess og har vært det i to og et halvt år. Fra 1990 var han litteraturkritiker i Svenska Dagbladet mens han arbeidet som dosent i litteraturhistorie ved Stockholms Universitet. Han har startet en rekke debatter om litteratur og kultur hos våre naboer.

– Har det kulturelle høyre utfordret det kulturelle venstre i Sverige?

– Vanskelig spørsmål. Her i Sverige har kulturvenstre og kulturradikalismen fortsatt en hegemonisk stilling. Jeg tok opp dette til debatt høsten 2008 og fikk mye støtte både fra høyre og venstre. Men så fort man forsøker å få til en alternativ debatt, merker man at hegemoniet er under press. Ett eksempel er Anna Odell-saken. Hun var en kunststudent som ble lagt inn på psykiatrisk avdeling, og så viste det seg at hun ikke var psykisk syk, det var en installasjon. Alle kulturskribentene i de store avisene følte at de måtte ta parti med henne, hvilket i bunn og grunn stammer fra et kulturradikalt standpunkt. Da jeg kritiserte installasjonen fikk jeg voldsomme svar fra en rekke kulturskribenter, og jeg opplevde det som at de ser sin posisjon som truet. Man opplever at denne kunstformen ikke har folkelig støtte, estetikken har møtt veggen, den gjentar seg selv og går på tomgang. Slik sett tror jeg at kulturradikalismen er truet og ikke har fremtiden foran seg.

– I Danmark hadde litteraturviteren Anne Borup for noen år siden et utspill om den litterære modernismens totalt dominerende stilling. I Sverige er det først og fremst du som har tatt opp denne debatten?

– Jeg startet en debatt om poesien i Sverige. Man står fast i modernismens hjulspor, også når man selv hevder å uttrykke kritikk mot modernismen. Det er noe sant i det selvbildet, men man er likevel låst i en innstilling om at kunsten for å være relevant må utfordre visse forestillinger om rådende estetikk. Hvis noen kritiserer denne holdningen, vil etablissementet hele tiden utlegge kritikken dit hen at man ikke har forstått disse nye verkene, de er for utfordrende. Jeg har hele tiden hevdet det motsatte, at vi har sett en viss type litteratur så ofte at vi knapt trenger å lese boken, det holder å bla litt i en diktsamling for å skjønne nøyaktig hvordan den er.

– Danskene Fredrik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen har i boken Kritik af den negative opbyggelighed kritisert den estetikken som går ut på at kunsten skal være et slag i ansiktet på borgerskapet. Dagens borgerskap er helt enig og forlanger å bli slått i ansiktet, så det hele blir poengløst, mener de. Enig?

– Vi snakker om provokasjon som ikke leder noen steder, men som er takknemlig å arbeide med fordi provokasjonens selvforståelse er at den er utfordrende. Hvis noen kritiserer provokasjonen, kan man triumferende fastslå at den virket. Det er litt som marxisme og psykoanalyse i gamle dager: Jo mer du protesterte, jo mer viste du at de hadde rett.

– Er dette en slags kulturparallell til den psykiatriske diagnosen «kverulantparanoia», kjent fra Sovjetunionen: jo mer du protesterer på diagnosen og mener deg urettferdig stemplet, jo mer beviser du at du både er kverulant og paranoid?

– Nettopp. Det er jo en enkel posisjon å kunne sykdomserklære kritikk. Jeg vil for øvrig understreke at dette ikke er en konflikt mellom venstre og høyre. I Sverige er det noen venstredebattanter som støtter kritikken mot den senmodernistiske estetikken og står i den sosialrealistiske eller realistiske tradisjonen, med vekt på fortellingen.

– For eksempel har vel arbeiderbevegelsen ofte vært estetisk ganske konservativ?

– Ja, absolutt.

– Hvordan er forholdet mellom kulturradikalismen og arbeiderklassen? Har kulturradikalerne mistet arbeiderklassen, hvis de da noensinne har hatt den?

– Dette er viktig. På venstresiden og innen sosialdemokratiet har man innrettet seg mye på å komme arbeiderklassen i møte i sosioøkonomisk henseende. Man har støttet en viss skatte- og velferdspolitikk, men ikke fått tak i det estetiske. Kanskje heller ikke det verdimessige. Du finner mye verdi- og kulturkonservatisme i arbeiderklassen. Der har venstresiden stilt seg bak akademiske middelklassevurderinger, noe som har ført til at arbeiderklassen ofte har kjent seg litt fortapt innen Vänstern. Faren er at det på den måten lages tomrom som forskjellige misnøyepartier kan utnytte.

– Er det partier i Sverige som allerede spiller på dette?

– Til en viss grad har jo Kristdemokraterna tatt opp temaet, men man kan jo tenke seg at Sverigedemokraterna gjerne ville spille på situasjonen.

– Høyrepopulisme bygger ofte på et bilde av en skravlende overklasse av kulturradikalere som ikke lar «vanlige mennesker» slippe til?

– Dette har vi også i svensk debatt. Men både Folkpartiet, Kristdemokraterna og krefter innen Socialdemokraterna er i stand til å takle den debatten og kan stå i veien for det nasjonalistiske Sverigedemokraterna. Dessverre har Moderaterna utviklet seg i en annen retning. De har ikke klart å yte noen motstand mot kulturradikalismen.

– Hvilken rolle spiller debatten om multikulturalismen innen den større kulturdebatten?

– Den svenske debatten er ganske pussig. Vi hadde den såkalte Ecce homo-debatten rundt 2000. Fotografen Elisabeth Ohlson-Wallin stilte ut homoerotiske og halvpornografiske bilder med utgangspunkt i Jesu liv og virke. Det endte med at hun fikk stille ut i Uppsala domkirke. Mange kristne protesterte, og ble kjølhalt i mediene. Tenk å protestere på noe så flott som en presentasjon av Jesus som homofil! Så blir det raseri når Muhammed-tegningene i Danmark utfordrer visse andre religiøse forestillinger. Dobbeltmoralen blir ekstremt synlig. Også med Lars Vilks (har laget og stilt ut Muhammed-tegninger, red.anm.): Det er de samme som tar sterkt avstand fra ham som hyller Ohlson-Wallin!

– Debatten om multikulturalismen har vel likevel vært mindre skarp i Sverige enn i Danmark?

– Tja, vi har i hvert fall hatt islamofobidebatten. Og hvis vi skal se debattene om kulturradikalisme og islamofobi under ett: Den kulturradikale holdningen har jo ingen støtte i innvandrerbefolkningen.

– Paradoksalt?

– Det finnes en masochistisk selvkritikk i den vestlige kulturen. Det er ingen ting man gjør mer gladelig enn å kritisere egen kultur og tradisjoner. Til slutt blir ens fiendes fiende ens venn og man ender opp med å støtte vestens kritikere kun fordi de kritiserer vesten, helt uavhengig av disses øvrige holdninger. Til slutt befinner man seg på lag med islamofascistiske strømninger i Iran, for eksempel.

– I hvilken grad er denne holdningen kulturelt dominerende?

– Vel, dette tror jeg har tatt mer av i Sverige enn i Norge og Danmark. Både feminismen og multikulturalismen har fått dominere universiteter og akademia. På mange måter er det lignende strømninger som ligger bak feminisme og multikulturalisme, og man har bygget institusjoner rundt dem. Forskningen skal jo være fri, men her har ideologier fått bli styrende for hele institusjoner. Det er farlig for forskningen.

– Du snakker om «feminisme og multikulturalisme» sammen, men stiller vi dem ved siden av hverandre, vil ikke sann multikulturalisme være å tillate svært så feminismefiendtlige tenkesett? Kan man ta opp et slikt paradoks?

– Slik kritikk viftes bort. Det hevdes at den kritikken der er unødvendig, den er vi allerede ferdig med, og vi tok den debatten for lenge siden. Hvilket er ganske selvmotsigende. Man har tatt opp spørsmålene selv, men synes det viser dumhet når andre stiller dem.

– Rune Lykkeberg hevder (i Morgenbladet for to uker siden, journ.anm.) at litteraturen spiller mindre rolle som referanseramme for samfunnsdebatten nå enn før, og at dette er en del av kulturradikalismens fall.

– Debatten om svensk poesi handlet om dette. Kulturradikalismen er kommet inn i en blindgate gjennom alltid å skulle utfordre estetisk: det har gjort den ubrukelig som et kritisk instrument for diskusjon av samfunnsspørsmål. Det gjøres klossete forsøk på argumentasjon av typen «den språkmaterialistiske poesien i Sverige er egentlig veldig samfunnskritisk fordi den utfordrer forestillinger». Altså: Skriver man dikt med ord slengt hulter til bulter på arket, så utfordrer man hierarkiserende holdninger og holdningen om at det finnes et riktig og et feil språk. Hulter til bulter-diktet er ganske annerledes tolerant! Men dette er en kritikk som er så allmenn at den blir helt utvisket.

– Hva slags fase går kunsten inn i?

– Det vi ser er at bildekunst og poesi eksisterer i et tomrom uten noe sosioøkonomisk grunnlag. Isteden er kunsten blitt institusjonalisert i store deler av den vestlige verden. Litteraturen i Sverige er jo helt statlig, hvor lenge kan det fortsette? På en måte går man bare i veggen. Hvis ingen kjøper dikt eller går på utstillinger, kan man da motivere store offentlige bidrag på sikt? Hvis ikke blir spørsmålet hva man får isteden. Jeg frykter at den håndverksmessige dyktigheten er i ferd med å gå tapt både innen billedkunst og litteratur, og da kan vi risikere at alt ender i kommersielt tøv. Den vestlige kulturen er i en svak fase. Svenska Dagbladet brukte seks bildeoppslag på Michael Jackson og alle hadde sett alt før. Det ordinære kulturoppslaget ble bare kastet ut. Tydeligvis ikke viktig nok. Men om man tar det opp, blir det reaksjoner: «Jaså, er ikke Michael Jackson verdt noe? Michael Jackson er faktisk også kultur, nemlig.» Altså: Jeg har ikke påstått noe annet, men man må kunne diskutere kvaliteten!

– Din egen fjernsynskanal Axess TV viser gjerne programmer om en innspilling av Schuberts Ørretkvintett med Barenboim, Perlman, Zukerman, Du Pré og Mehta. Hvorfor er det viktig?

– Fordi et samfunn som ikke vokter om sin kulturtradisjon skaper en farlig stemning. Man må ha dannelse og en kulturell referanseramme. Det gjør nettopp at man kan se kritisk på sin egen samtid, forholde seg kritisk til tendenser, reflektere fritt. Dannelsen er samfunnets og demokratiets forutsetning.

– Tror du på en kulturell oppvåkning eller tilfriskning?

– Jeg må jo det. Men det ser ikke så veldig lovende ut.

– Hvordan går det med ditt eget bidrag, Axess-systemet?

– Faktisk bedre og bedre. Jeg merker at vi tilbyr noe folk etterspør. Ikke bare er leserne veldig entusiastiske, det blir også flere og flere av dem. Slik sett kan jo jeg se fortrøstningsfullt på fremtiden. Men likevel er jeg bekymret for at stadig flere institusjoner skal implodere, at vi får mindre kulturdekning i mediene og stadig mer tabloidisering.

– Men med kombinasjonen kulturpessimisme og vektlegging av europeisk kultur og vestlige verdier … Her i Norge er det nok til å bli brunplettet.

– Ja, selvsagt kommer det slik kritikk. Men jeg ønsker absolutt ikke at bare den europeiske kulturtradisjonen skal verdsettes. Selvsagt skal man også verdsette den kinesiske, den persiske … Her ser jeg overhodet ingen motsetning. Kulturrelativisme er derimot et problem. Selv mener jeg for eksempel at man må kunne sammenligne Shakespeare med Michael Jackson, og hvis du gjør det og ikke ser at Shakespeare er en større kunstner, da har du ikke forstått hva kultur er. Det mener jeg, selv om min egen bakgrunn er fra Vänstern. Jeg vokste tross alt opp på 1970-tallet. Så kritikken jeg fremfører tar faktisk utgangspunkt i at jeg selv har vært med, og dermed forstår mer av hva det går ut på. Men det at jeg kjenner motstanderne gjør dem jo bare enda sintere.

Annonse