Annonse
04:00 - 04. september 2009

Ingvar Ambjørnsen: Kort møte i ettertankens lys

Vestbanen 1971: Lent mot veggen, halvt vendt bort fra meg, står en mann og ser ut på regnet. Han er meget full og meget sliten. Det er Jens Bjørneboe. Han jeg elsker, skriver Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tor Richardsen / Scanpix
Annonse

En høstdag i 1971 står jeg inne på Vestbanen og røyker en sigarett. Jeg er femten år. Hva jeg har i Oslo å gjøre denne dagen, vet jeg ikke lenger noe om. Bare dette ene bildet: Jeg selv som står der og røyker. Ute regner det. Lent mot veggen, halvt vendt bort fra meg, står en mann og ser ut på regnet. Han er meget full og meget sliten. Det er Jens Bjørneboe.

Han jeg elsker.

Nå skal det følgende ikke handle verken om Bjørneboes eller undertegnedes seksuelle preferanser. Men det faller meg naturlig å bruke et ord som «elske» når jeg nå, på meget liten plass, vil forsøke å beskrive det forholdet jeg hadde til Jens Bjørneboes person og forfatterskap. Og jeg må understreke: Den personen Jens Bjørneboe var på dette punktet i livslinjen – alt på god vei inn i slutten, men fremdeles hjertelig til stede. Mens jeg, temmelig nøyaktig et år før dette møtet på Vestbanen, altså fjorten år gammel, har avlagt et høytidelig løfte til mitt eget speilbilde på gutterommet i Larvik: Jeg skal bli forfatter! Det er flere grunner til at jeg fatter den beslutningen, men en av dem er Bjørneboes konstante tilstedeværelse i det norske samfunn. Han er det første voksne mennesket vi våger å stole på.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Men da forfatteren debuterte med romanen Falketårnet i 1985, var det omvendt.
Men det er klart at det er en forsker her som føler seg utnyttet og tråkket på. Det må man ta på alvor.