04:00 - 24. april 2009

Jazz, død og kenguruer

Spretne og uærbødige noveller fra Haruki Murakami.

Omtanke for øyeblikkets detaljer: Haruki Murakami sier det er en fornøyelse å skrive noveller.

En ny bok av Haruki Murakami på norsk er alltid en begivenhet, og denne gangen får vi servert et kronologisk tverrsnitt av hans forfatterskap. Blindepilen og den sovende kvinnen er en samling av 24 noveller, skrevet fra 1983 til 2005. Med et omtrentlig begrep kan vi kalle fellesnevneren japansk magisk realisme. Skjønt japansk og japansk. Murakami er et barn av den radikale og utadrettede 1968-generasjonen (noe som får en seksualtragikomisk kommentar i novellen «Min generasjons mytologi: Fra høykapitalismens forhistorie»), og tekstene er krydret med referanser til vestlig film og musikk – fremfor alt vitner de om et lidenskapelig forhold til jazz. I formen er de sterkt inspirert av den amerikanske short story, om enn av det mer bisarre slaget.
 

Ensomhet. Det er nemlig en vindskjev forsamling av fundamentalt ensomme mennesker vi møter i disse novellene. En har en fattig tante hengende på ryggen. En annen får en mystisk oppringning hver gang han spyr og omvendt. En tredje har sykelig angst for speil. Jenta i tittelnovellen har drømmer om å bli fortært innvendig. En av de kosteligste karakterene er mannen i «Gruveulykken i New York», som tar med seg regnfrakk og øl og går i dyrehagen hver gang byen rammes av storm. Dyr dukker opp i flere av historiene, ofte med pussig menneskelige trekk. Her oppfører velgjødde kråker seg som litteraturkritikere og aper spesialiserer seg på å stjele navneskilt. Og kenguruer ligner plagsomt på kjernefamilien.
 

Kaoskrefter. Tonen i Murakamis noveller er særegen. For en nordmann som jevnlig får sin Lønn og Askildsen er dette fortellerkunst av et ganske eksotisk, sprettent og ikke minst uærbødig slag. Allerede i forordet blir det gjort klart at Murakami «opplever det å skrive romaner som en utfordring, og det å skrive noveller som en fornøyelse». Tatt i betraktning at de fleste prosaforfattere anser novelleformen som den klart vanskeligste, er det en uttalelse som burde få blodtrykket til å stige hos både kolleger og kritikere. Men trass i den tekstlige lettheten er dette langt fra lettvint og overfladisk.

Annonse