Annonse
04:00 - 13. februar 2009

Livet i leirene

Johan Jönsons Efter arbetsschema er innstilt til Nordisk Råds litteraturpris og hylles av kritikere som en ny form for arbeiderdiktning. Men er den troverdig?

Annonse

Efter arbetsschema er et åttehundresiders konglomerat av tekster: dagbokopptegnelser fra arbeidslivet, hakkende poesi, kontinental teori (Foucault, Deleuze/Guattari, Hardt/Negri, Agamben m.fl.), portretter av tidligere kolleger, en sekvens som mimer Jabés’ Spørsmålenes bok, samplinger blant annet fra en manustekst til en dokumentarfilm om nilabboren, poetologiske refleksjoner og så videre.

Johan Jönson regnes som en av Sveriges såkalte språkmaterialistiske poeter. Deres anliggende er gjerne å påvise maktstrukturer i språket, ofte gjennom en svært abstrakt, «istykkerskrivende» praksis. Efter arbetsschemas appell har nok sammenheng med at større deler av boken tar form av oppriktig bekjennelse. Nå er riktignok også bekjennelsen en retorisk språkform, men man synes å glemme det underveis i lesningen: autentisitetsmarkørene er mange, man får tillit til dette jeget som stort sett sammenfaller med Jönsons biografiske jeg, og som beretter helt konkret om sine erfaringer med ulike former for lønnsarbeid - om hvordan kroppen slites og sinnet brytes ned av følelsen av underlegenhet og av bekymringen for penger.
 

Uavbrutt pine. Jönsons skildring av omsorgsarbeidet ved en avlastningsinstitusjon for handikappede, er alt annet enn heroiserende: Skamfullt (?) medgir han at han ikke kjenner empati, snarere forakt og selvforakt. I svensk offentlighet heroiseres imidlertid Jönson som en ny type arbeiderklasseforfatter, riktignok med større estetisk og refleksiv bevissthet enn de naive, mobiliserende sosialrealistene fra 1970-tallet.

Annonse