Annonse
04:00 - 26. september 2008

Forut for sin tid

Radka Toneff er mer interessant som musiker enn som skjebne.

Radka Toneff: Selvkritisk perfeksjonist. foto: Svein Christiansen
Annonse

«Det ble tre plater og en rekke ubesvarte spørsmål,» lyder første setning i vaskeseddelen til Marta Breens biografi om jazzsangeren Radka Toneff. Dette bygger opp en forventning om at leseren etter å ha lest boken skal sitte igjen med svarene på disse spørsmålene. Etter hvert forstår man imidlertid at introduksjonen skal fungere på en annen måte: som en liketil konstatering av at det er mye vi ikke vet om Toneff, og som en slags forklaring på hvorfor så mye forblir uklart også etter Breens biografi.

Kort og lettlest. Radka Toneff ble funnet død på Bygdøy for 25 år siden, med kroppen full av piller og alkohol. Det så ut som et selvmord, men det kunne like gjerne vært et rop om hjelp som kvalte avsenderen. Frem mot denne hendelsen kommer en rekke små drypp av misnøye gjennom fortellingen, men lite som forklarer hva som plaget Toneff gjennom hennes 30 år korte liv. Muligens er dette prioritert bort, slik at boken kan bli kort og lettlest, men det kan også tenkes at det gjenspeiler en viktig forskjell mellom fiksjonen og virkeligheten: I fiksjonen forventer vi gjerne at historien skal rettferdiggjøre sitt eget utfall, mens de færreste av oss er selvopptatte nok til å legge opp livene våre slik at endeliktet skal ha en logisk forklaring i etterkant.

Radka Toneff er imidlertid mer interessant som musiker enn som skjebne, og Breen kan fortelle en rekke detaljer om hva slags holdninger hun hadde til sitt eget virke.

Forfatteren beskriver Toneff som en perfeksjonist og individualist som jobbet hardt for å tilegne seg et særegent uttrykk. Hun var ingen jazzkatt som gulpet opp gamle standardlåter, men hadde et svært bevisst forhold til tekst og vokalteknikk. Når hun en sjelden gang var tilfreds med sine egne opptredener, blir det grundig poengtert i boken.

Telefoner. Toneff var utvilsomt forut for sin tid, og det kommer også tydelig frem hvor stor innflytelse hun skulle komme til å ha på den generasjonen jazzsangere som fulgte henne. Biografien inneholder interessante beskrivelser av kulturlivet i overgangen mellom 1970- og 80-tallet – en tid uten mobiltelefoner og internett. Toneff måtte vente lenge for å få telefontilkobling, noe hun var avhengig av siden hun også var sin egen manager.

Kanskje høres det innlysende ut, men den overveldende mengden musikk, festivaler og øvrig kultur vi erfarer i våre dager, er i høyeste grad teknologisk betinget. Ville man høre norske jazzsangerinner på slutten av 1970-tallet, begrenset valgmulighetene seg til Radka Toneff, Laila Dalseth og en håndfull andre.

Hastverk. Det er inspirerende å lese om Toneffs strenge krav til seg selv og medmusikerne, og om hennes arbeidsmoral. Dette gjør dessverre kontrasten mellom perfeksjonisten som beskrives og bokens preg av å være skrevet i hui og hast enda tydeligere. Det er ikke alltid like fornøyelig å lese om vakker musikk i et umusikalsk språk. En tar seg i å spekulere på om forfatteren har latt seg skremme av de destruktive sidene ved Toneffs konstante selvkritikk, og heller har valgt en tilnærming som preger mye av dagens jazzmusikk: Bli ferdig og begynn på neste prosjekt så fort som mulig.

 

anmeldelse

 

Marta Breen

Radka Toneff. Hennes korte liv og store stemme

224 sider. Kagge forlag. 2008

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sadisme, manipulering og overskridelse håndteres nokså oppskriftsmessig i disse novellene.
– Dette er helt i tråd med regjeringens litteraturpolitikk, og ikke overraskende i det hele tatt.
Schrauwens metode består i å projisere sin egen tegnede avatar inn i ulike sjangre og miljøer.