Annonse
04:00 - 23. mars 2007

Maskinen virker

Romanen Machine opptrer nærmest som en organisme – den vokser seg betydelig større enn de få sidene den rommer.

Den første beveger: Historien begynner med urhesten for 55 millioner år siden og avslutter med svetting i Appalachia-fjellene i år 2000.
Annonse

For 55 millioner år siden dør en liten urhest. I 1970 sykler Djamolidin fra Baku i Sovjet over grensen til Iran og videre til den amerikanske ambassaden i Teheran. I 1975 eksploderer en dråpe bensin som Clarissa puster inn. 25 år senere frekventerer jeg-fortelleren et helsesenter i Appalachia-fjellene for å svette ut depresjonen sin i et native american svettehytteritual. På 79 små sider får danske Peter Adolphsen alle disse skjebnene til å henge sammen.

Det er sjelden man støter på litteratur som etter endt lesing begynner å leve. Jeg må innrømme at det bare har hendt et par ganger tidligere, da leste jeg Borges og Kafka. Å henvise til slike litterære størrelser innebærer å kunne forsvare et høyt språklig og innholdsmessig nivå, det innebærer en struktur og en kompleksitet i bokens form, og ikke minst en egenartet brytning av denne formen. Det er slik Adolphsens roman sveiper inn på banen og vinner frem.

Man kan begynne å snakke om det fantastiske når en stram naturvitenskapelig beretning om alle strukturers kombinasjoner og en gitt mengde materies metamorfose manifesterer seg i et hestehjerte. Forvandlingenes forvandlinger skaper dette hjertet om til en dråpe olje, og denne dråpen binder alt sammen.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Mer fra Bøker