Annonse
04:00 - 23. mars 2007

Litteraturens frontlinjer

Er litteraturhistorie mulig? Og trenger vi kanon?

Harold Bloom: Et veltalende forsvar for litteraturens døde hvite menn.
Annonse

Det gir lave odds å vedde på at vi denne våren kommer til å diskutere litteraturhistorie og litterær kanon. I april utgir Universitetsforlaget Verdens litteraturhistorie av Jon Haarberg, Tone Selboe og Hans Erik Aarset, i mai kommer Erik Bjerck Hagens Norsk kanon. Litteraturhistorie, med bidrag av Jørgen Sejersted, Tone Selboe (igjen) og Petter Aaslestad på Aschehoug. Dette 60 år etter at nykritikken stormet inn på scenen, blant annet med å fastslå at litteraturhistorien ikke holdt det den lovet, og var ubrukelig selv som konsept.

Sammen med kanonspørsmål er litteraturhistorien selve gjengangeren i debatter om litteratur. Den er populær, den er folkelig og den selger. Men først og fremst: Litteraturhistorien er nissen på litteraturens lass. Vi blir rett og slett ikke kvitt den.

Ikke at man ikke har forsøkt. I et seminar på Blindern nylig, ledet av Erling Sandmo ved IAKH, viste Tone Selboe frem forsøk på å skrive litteraturhistorie som punktnedslag helt nede på datonivå (Wellbery med flere: A New History of German Literature, Harvard). Men, akk. Når et kapittel heter “1935: Hitler’s Imagined Community” er koblingen til Nürnberg-lovenes skille mellom arier og ikke-arier helt åpenlys. Tilsvarende spiller “1937: Spectacle of Denigration” like tydelig på den akselererende nedvurderingen av jødenes, sigøynernes, men også de funksjonshemmede og uhelbredelig sykes rett til liv i Nazi-Tyskland fra da av.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse