Annonse
04:00 - 12. januar 2007

Hvor går romanen?

Alle vet det: Litteraturen snakker ikke til oss lenger.

Finner hjem: At den skipbrudne Oddyssevs vender tilbake, er en av de lengstvirkende forestillingene våre, ved siden av tilblivelsesfortellingene. Claude Lorrain, Ulysse remet Chryséis à son père (ca. 1644).
Annonse

I alle fall ikke på samme måte som før – på den måten den gjorde den gangen vi gikk og ventet på at en ny roman av en viss forfatter der nede på kontinentet skulle komme ut, romanen som enda en gang skulle forklare samtiden for oss, om ikke annet, så utsi noe sentralt om vår erfaring eller tenke noe nytt om det å være menneske i Europa, fordi forfatteren av romanen berørte oss, snakket inn i det dypeste av oss, snakket gjennom grunnfortellingene vi mer eller mindre bevisst var en del av og forholdt oss til. Når det ikke kommer slike bøker lenger, ikke lenger skrives bøker som tar utgangspunkt i de store fortellingene og erfaringene vi er en del av, bøker som vet mer om oss enn vi vet om oss selv, er det kanskje fordi alt egentlig er som det skal være. De store fortellingene er avviklet til fordel for de demokratiske, likestilte små fortellingene: Vi vet det meste om oss selv nå. For det er jo ikke slik at vi har sluttet å vente. Nei da, bøkene kommer, og langt hyppigere enn før, bøker som med trøkk løfter meg ut av hverdagen eller som treffer interessenisjen min enda bedre enn den forrige boken om interiør eller motorsport, eller som hjelper meg til å bli en bedre ektemann eller bygge viktige kvinnenettverk. Det kan også rett og slett være en roman som har en så god politisk vri at jeg faktisk blir radikal igjen – eller en fransk kulturkritiker som med sine provokasjoner viser meg hvor sexistisk og rasistisk, lavpannet, kynisk og kjærlighetsløs jeg faktisk er blitt, her jeg lever på overflaten av den beste av alle materielle verdener, bortsett fra at jeg ikke har det så aller verst, jeg kjenner meg bare litt uvirkelig. Og leter derfor videre. Men uten hell. For også de seriøse, såkalt smale bøkene legger jeg, på tross av de gode hensiktene og kvaliteter, skuffet til side: Det er for stusslig, for tørt, for lite virkelighet, for lite levd liv, for lite erfaring. Jeg slår meg til tåls med at det ikke skrives betydelig litteratur lenger og aksepterer at verden er som den er: Drømmen om å beseire eller ligge med flest mulig i fornedret, ruset eller klar tilstand og deretter bli veldig berømt, eller i alle fall rik, gjelder oss alle. Markedet har talt: Det universelle er inntruffet.

 

Men er ikke slike påstander om at det ikke skrives betydelig litteratur lenger, ren surmuling? Eller enda verre, nok et klassisk utslag av hvit europeisk arroganse: Fordi vi selv ikke lenger skriver de sentrale bøkene, skrives de ikke. Men hvem andre enn europeere, mennesker med min erfaring, kan dypest sett si meg, en europeer, noe? Hva kan romaner som folder ut fremmedartede kulturer og allmenn livsvisdom si om min spesifikke situasjon, ut over at jeg kan lære noe om presisjon av Coetzees utforskning av vanære i Sør-Afrika eller Gaos redegjørelse for sine roller i den kinesiske kulturrevolusjonen? Så handler det kanskje om noe så enkelt som at jeg bare har glemt at kunsten er en sjeldenhet – også i Europa – at de korte periodene med nyskapninger som virkelig rykker oss inn i livet og omformulerer vårt forhold til oss selv og omverden, som da det greske dramaet ble til, eller da den tidlige renessansens individ eller barokkens komplekse menneskesyn brøt frem, er unntaket. Vi må kanskje rett og slett slå oss til ro med at det er de lange periodene med utmattelse og modning som er det normale, at nåværende tilstand av hvile etter den litterære bearbeidelse av andre verdenskrig er mer enn normal, ja, noe annet ville vært unormalt. Og arven, de store fortellingene som forfatterne våre til alle tider har brynet seg mot, plukket fra hverandre, ødelagt, endret og satt sammen igjen, navet i vår samtale med oss selv, har vi jo, de bare ligger der, som de har gjort siden vår sivilisasjons morgen, i påvente av at vi skal gjøre oss så skjellsettende erfaringer at vi igjen tvinges til å ta dem i bruk, reformulere dem for å forstå oss selv på ny. Eller kan det også tenkes at denne underlige følelsen av rar letthet, uvirkelighet, eller hva jeg skal kalle det, denne fornemmelsen av å sveve i virkeligheten jeg lever i, denne følelsen av abstraksjon jeg erfarer fordi jeg som menneske ikke lenger blir sett og fortalt, ikke lenger konstitueres og virkeliggjøres gjennom språket, følelsen av at bøkene, radioen, tv-en og avisene egentlig ikke sier meg noe, ja, er meg nærmest uvedkommende, kan det tenkes at denne erfaringen av ikke å bli tatt på alvor av språket, kan bunne i at vi faktisk har gjort oss erfaringer det ikke er utviklet språk for, eller at vårt forhold til grunnfortellingene våre på en eller annen måte er endret? For heller ikke de gamle fortellingene, når jeg plukker bøkene ut av bokhyllen, Dante, Dostojevskij, Camus, taler til meg på samme måte som før; det er kommet inn en avstand, noe fjernt, nesten musealt i skriften. Men det har jo ikke skjedd noe med bøkene: Handlingene, bildene, frasene og allusjonene er der som før. Det er noe i meg, mottageren, beholderen, resonanskassen budskapet skulle ha truffet, virkeliggjort og beveget, som har endret seg. Jeg svarer ikke lenger! Jeg tror ikke helt på det som sies. Det taler ikke lenger til meg. Hva er det som har skjedd? Hvorfor har jeg mistet troen?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.