Annonse

Annonse

04:00 - 09. juni 2006

En moderne tragedie?

Claus Beck-Nielsens biografi rommer både radikal identitetsproblematikk og tradisjonelt melodrama.

Dobbeltgjenger: Claus Beck-Nielsen fjernet "Beck" fra navnet sitt, og ankom desember 2000 København hovedbanegård som Claus Nielsen, uten penger, hukommelse eller personnummer, kledd opp i slitt treningstøy – junkieuniform. Foto: Tor G. Stenersen/Scanpix

De fleste av denne avisens lesere har sikkert hørt historien(e) om Claus Beck-Nielsen: Den danske forfatter, teatermann og kunstner som under et sosial-politisk-biografisk-kunstnerisk eksperiment mistet kone, barn og seg selv. Fortellingen om Claus Beck-Nielsens bortgang – som nå foreligger på norsk i Hanne Ørstaviks oversettelse – oppebærer et mangfold av vidløftige diskusjoner omkring fiksjonalitet, identitet, eksistens og sosiale forpliktelser.

La oss rekapitulere: Claus Beck-Nielsen fjerner “Beck” fra navnet sitt, og ankommer desember 2000 København hovedbanegård som Claus Nielsen, uten penger, hukommelse eller personnummer, kledd opp i slitt treningstøy – junkieuniform. Han forsøker å overleve, men det går dårlig: Han oppsøker sosialkontorer og hospitser, men får stadig beskjed om at det ikke er hjelp å få – så lenge han ikke har et personnummer: “Du eksisterer ikke.” Heller ikke politi eller medisinske myndigheter kan hjelpe. Det nærmeste han kommer, er tilbud om psykiatrisk innleggelse og pågripelse for “konstatering av identitet”. Det eneste holdepunktet hans, det som står fast, er utgangspunktet, eller nullpunktet: “Der ender man opp hver gang: nedenfor trappa i mørket bak stasjonen, det er vinter, snart jul … herfra er det ingen utvei … rett bak ryggen på en kommer togene … fra hele Europa … togene kommer og går … men det er løgn … det er ingen utvei …” Han får altså ingen hjelp. Under det siste politiavhøret, 25. januar 2001, bryter han sammen og avslører seg, sin systemregistrerte identitet, og forsvinner ubemerket fra politistasjonen.

 

Annonse