Annonse
04:00 - 23. juni 2006

En idéhistoriker om kunstfilosofi

Høystemte skildringer av kunst gjort av “åndfulle” kulturskribenter er av liten betydning for kunstfilosofen.

Annonse

I Morgenbladet 2. juni leverer Trond Berg Eriksen en slags anmeldelse av den internasjonalt anerkjente filosofen Arthur C. Dantos bok Kunstens avslutning. Innledningsvis skriver han: “Å drive med estetikk hvor det ikke finnes kunsterfaring, er uttrykk for en grundig forakt for kunsten” (min uthevelse). Det er ikke mulig å “drive med estetikk” (her snarere kunstfilosofi) uten å ha kunstobjekter som fenomenologisk typemateriale som utgangspunkt. Derfor kan heller ingen på en slik måte vise “forakt for kunsten”. Men Berg Eriksen mener kanskje med “kunsterfaring” noe annet: “En konsentrert sanselig-meditativ kunstopplevelse”. Slike “dype” møter med kunstobjekter/-fenomener gir like mange forskjelligartede erfaringsinnhold som der er kunstbetraktere/-lesere/-lyttere.

Videre får vi vite at “man driver tom begrepstrening der hvor man kunne ha møtt sannheter i en særegen skikkelse” (mine uthevelser). En flaske uten innhold (“tom”) slutter ikke å være en flaske, et begrep uten innhold (“tomt”) slutter ikke å være et begrep; uttrykket “begrepet B har ikke innhold” er en contradictio in adjecto. Kanskje mener Berg Eriksen “tom … trening”? Trening på ingenting? Pusteøvelser? Istedenfor pusteøvelser burde Danto, ifølge Berg Eriksen, hatt “møter med de kunstneriske sannheter i sine særegne skikkelser”. Begrepet om sannhet brukt slik Berg Eriksen gjør det, representerer et kategorifeiltak. Man møter verken sannhet eller usannhet i kunst. Kunsten “taler” ikke til oss, men den kan påvirke, den kan være årsak til rike assosiasjoner, intense emosjoner og komplekse opplevelser hos oss. Relasjonen mellom kunstobjekt og betrakter er akognitiv. Å botanisere mentale tilstander som virkninger av kunstens særegne kraft kan være interessant for kunstpsykologien. Høystemte skildringer av kunst gjort av “åndfulle” kulturskribenter og kunstanmeldere er av liten betydning for kunstfilosofen, men representerer tvert imot og i seg selv en nisje som trenger sårt til språkfilosofisk opprydning.

Berg Eriksen siterer fra Danto: “Det er ikke grunnlag for å hevde at vi nå har mulighet for (kunstnerisk) å uttrykke noe som vi ikke tidligere kunne uttrykke, eller som vi tidligere uttrykte dårligere, slik at vi i dag kunne vise ting vi før bare kunne vise på en dårligere måte, eller ikke kunne vise i det hele tatt. Kunsthistorien har derfor ingen fremtid som tilsvarer fremskrittsparadigmet.” Så trekker han sin misforstående konklusjon: “Dette kan ikke bety annet enn at … billedkunstens historie slutter med Michelangelo.” Dantos påstand er en konklusjon med mange implikasjoner: Kunst er, eller er resultat av, praksiser, og kun praksiser. I kunsten er der ingen kilder som formidler erkjennelse verken til dem som har enkle eller “dype” møter med den. Hierarkier av tekniske og manuelle måter å skape kunst på finnes heller ikke. Praksisene er synkront eller diakront likestilte. De er aktiviteter – kall dem gjerne “livsspill” (jf. Wittgensteins “språkspill”) – som mangler et felles teoretisk fundament, de har intet felles metodologisk grunnlag og er ikke ledet mot et additivt siktemål. Derfor har de, som Danto hevder, “ingen fremtid som tilsvarer fremskrittsparadigmet” (min uthevelse). At kunstens historie, eller fortsettelse, derved skulle ha opphørt eller vil måtte opphøre, som Berg Eriksen tror er en følge av Dantos tese, er ikke riktig.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.