Da det blåste som verst rundt Ytringsfrihetskommisjonens syn på pornografi, fikk jeg intervjue kommisjonens leder, den
---
FESTSKRIFT
Fredrik Engelstad, Even Lange, Helge Pharo og Erik Rudeng (red.): Demokratisk konservatisme frihet, fremskritt, fred. Festskrift til Francis Sejersted 520 sider. Pax. 2006
---
sagnomsuste Francis Sejersted, for tidsskriftet Tidens Tegn. Jeg glemmer aldri da dette pikante tema kom på banen og han med en forbløffet mine spurte meg: “Tilhenger av porno? Jeg?” Ordet ble uttalt med en tydelig og rullende r omtrent like emfatisk som samme generasjon uttaler populærmusikk “popp” med tydelig og rund o. En viss avstand markeres. Den type avstand som indikerer dannelse. Det omfattende og mangfoldige festskrift som er blitt Francis Sejersted til del på hans 70-årsdag, er dannet. Ikke i noen negativ forstand: Her er både samfunns- og fagkritikk, og her er et mangfold av stemmer. Men tonen er definitivt veloppdragen.
Vellykket. Det fremste kriterium for et festskrifts suksess må være at det behager jubilanten selv. Få sjangrer har i så måte en så spesifikk målgruppe som festskriftet. I dette tilfelle lykkes det med stor sikkerhet. Fra Lars Roar Langslets nesten intime, men likevel dannede portrett av jubilanten, via Jon Elsters fascinerende, men slett ikke enkle redegjørelser for rettferdighetsteorienes forhold til rasjonelle valg, til Einar Lies elegante gjennomgang av bedriftshistorienes utvikling og Guri Hjeltnes' skarpe analyse av Trygve Lie og FNs 10-årsjubileum i 1955 – hele veien ser jeg for meg at bokens primærpublikum, den lærde historiker, smiler fornøyd over det han får lese. Det er i hans ånd, ofte i hans stil, i mange tilfeller trygt plassert innenfor hans metodiske rammeverk, men samtidig med innhold og vinklinger han neppe ville ha valgt selv. For oss andre er det også mye å glede seg over. Men det samlende grep som boken har valgt – nemlig å samle forfattere fra miljøer og institusjoner der professoren har hatt sitt virke – fungerer ikke egentlig samlende i tematisk forstand. Til det har Sejersted selv spredt seg for vidt i sitt mangfoldige arbeidsliv. Bokens temaer er mange, og selv om noen artikler har åpenbare bånd til hverandre – særlig Bo Stråths og Martin Kylhammars artikler om fremskrittstro – er det i hovedsak enkeltstående bidrag vi blir presentert for. Boken bør ikke leses fra perm til perm, men nytes i korte drag.
Konservatisme? Tittelen inkluderer ordet konservatisme, men det er påfallende lite av boken som handler om politisk filosofi generelt, eller om konservatisme spesielt. Hovedtemaene er, slik undertittelen antyder, frihet, fremskritt og fred (en elegant allitterasjon som tematisk holder vann for de to siste temaenes del, om enn i mindre grad for det første). Dette fraværet av det direkte politiske betyr riktignok ikke at den konservative grunnholdning er fraværende. Likevel hadde en dose refleksjon over politisk ideologi, og ikke minst partiet Høyres veivalg og plassering, vært velkommen, all den tid jubilanten var både redaktør og medforfatter for Høyres historie. Dessuten har han bidratt med tydelig stemme til den senere tids ordveksling om partiets vei videre. Herværende avis påpekte i denne sammenheng at Erna Solberg ikke var å finne blant gratulantene i Tabula Gratulatoria. Men det var heller ikke undertegnede, selv om han ønsket å være der, fordi han i sin distraksjon sendte inn svarslippen for sent. Jeg velger å tolke Høyre-lederens fravær på samme vennlige vis. For, enig eller ikke – og det er mange grunner også til å sette noen spørsmålstegn ved Sejersteds lesning av partiets utvikling – så burde partiet være takknemlig for de utfordringer som Sejersted har formulert.
Eleganse. Mine lett kritiske betraktninger ovenfor til tross: Festskriftet er både bokstavelig og billedlig talt tungt – og det er lærd og velskrevet. Hver eneste av artiklene gir i hvert fall denne leser ny lærdom. Noen artikler skulle man nok ha sett var lengre og mer konkluderende; andre kunne ha vært kortere. Men de er alle gjennomarbeidede og til dels elegante. En bok som kan reflektere over de temaer som er nevnt og mange dertil, for eksempel misjonærenes bidrag til norsk selvbilde (Marianne Gullestad), H.C. Andersens syn på teknologi, kristentro og fremskritt (Torben Hviid Nielsen) og dyp svensk skepsis til Norge og nordmenn innenfor rammene av unionstidens ektefødte barn: Nobelprisen (Stig Ramel), skrevet av de fremste kapasiteter på sine respektive områder, fortjener en større leserskare enn kun sin primære målgruppe: jubilanten.