Annonse
04:00 - 11. februar 2005

Modernistisk gotikk

En tidsalder er i ferd med å ebbe ut, men de dødes stemmer gjenlyder evig i Juan Rulfos uomgjengelige verk.

Inspirator: Anerkjennelse for sitt litterære nybrottsarbeid ble Juan Rulfo tildelt først etter sin død, i forbindelse med den såkalte latinamerikanske "boomen" som startet på 1960-tallet.
Annonse

Kvaliteten på et forfatterskap avgjøres ikke av mengden utgivelser. Den meksikanske forfatteren Juan Rulfo (1918–86) utga kun to bøker, en novellesamling og en kortroman, og på dette heller spinkle tekstgrunnlaget har han mottatt stor internasjonal anerkjennelse. Romanen Pedro Páramo fra 1955 er hans hovedverk og er nå gjenutgitt på norsk (første gang var i 1961).

Handlingen i Pedro Páramo foregår på den meksikanske landsbygda, som for leseren fremstår med komprimert, uforlignelig fylde. Rulfos prosa er visuelt, auditivt og sensorisk orientert – den appellerer på en måte til alle leserens sanseorganer. Ifølge landsmannen Octavio Paz er Juan Rulfo “den eneste forfatteren som har gitt oss et bilde – istedenfor bare en beskrivelse – av landskapet vårt”.

Urbanisering.

Det dreier seg likevel ikke om noen naturromantisk roman, langt derifra. Rulfo skildrer en sosial struktur i oppløsning, det vil si Mexicos overgang fra semi-føydalt landbrukssamfunn til urban modernitet, en prosess som kulminerer med den meksikanske revolusjonen (1910–20). Forfatteren gir ingen objektiv beskrivelse av den nye tidens inntog i det meksikanske samfunnet; virkeligheten er snarere til stede som individuelle konfigurasjoner. På analytisk vis beskriver Rulfo det rurale samfunnet uten selv å henfalle til sosialrealisme, som var datidens rådende sjanger.

Det fundamentale elementet i Rulfos poetiske og ytterst fragmentariske fremstilling er døden. Som leser befinner man seg i en overveldende og forvirrende tidløshet – i kontinuerlig glidende overganger mellom det hinsidige og det dennesidige. Som eksistenstilstander er livet og døden likestilt, slik også fortiden er fullt ut til stede i nåtiden. En overordnet narrativ struktur skapes av biografiske elementer, dialoger og ytre beskrivelser, men for en stor del er det vandrende, men dødes menneskers stemmer som driver fortellingen videre og gir teksten en form. Med sitt dystre innslag av posthume beretninger illustrerer boken følelsen av å være hjemsøkt. Effektivt tvinges man til å se verden gjennom de avdødes og fortidiges øyne.

Forfallshistorie.

Utgangspunktet for de mange ulike og gåtefulle handlingstrådene er byen Comala, hvor bokens hovedperson Juan Preciado har dratt for å finne sin far. I morens beskrivelser av byen var den en åpenbaring av bugnende grøde og livskraft. Juan Preciadios opplevelse er det en by i tærende fysisk forfall, befolket av spøkelser. Siden Juan Preciado befinner seg omringet av døde, mistenker han etter hvert at også han selv er død. Og for å gi et innblikk i Rulfos beskrivelser av de nedbrytende prosessene som er i sving:

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.