Annonse

Annonse

04:00 - 18. februar 2005

Mellom Bibel og babbel

«Hvorfor har Karl Ove Knausgård absolutt villet knytte an til bibelfortellingene, når han likevel ikke har tenkt å bruke dem til noe?» Preben Jordal eksegerer den norske bokhøstens mest lovpriste roman.

Mye om lite: Karl Ove Knausgård (bildet) har ikke maktet å hente noe annet og mer ut av det bibelske forelegget enn enda en anledning til å skrive mye om lite, mener Preben Jordal. Foto: Espen Sjølingstad Hoen/Scanpix

Det er liten tvil om at Karl Ove Knausgårds andre, av mange forventningsfullt imøtesette mursteinsroman gikk utenpå store deler av den øvrige norske bokhøsten: Både hva gjaldt ambisjonsnivå og idétilfang stod den langt på vei i en klasse for seg. Men dette betyr ikke automatisk at den er spesielt vellykket, eller at alt snakket om at den skulle være av betydelig europeisk format har noe for seg.

Holdt opp mot andre av årets betydelige utgivelser, eksempelvis Colm Toíbíns The Master, Alice Munros Runaway, David Foster Wallaces Oblivion og En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz, er Knausgårds andrebok nemlig minst 250 sider for lang. Og ofte mangler den skarpsinn nok til egentlig å kunne interessere: Knausgårds vidløftige spekulasjoner om englenes natur, hans omfangsrike gjenfortellinger av bibelhistorier hvor vår egen tids lettkjøpspsykologi har fått styre personenes blikk og forventningshorisont, bærer på avgjørende punkter preg av det man kan kalle manglende tekstlig autoritet – her forstått som en språklig sikkerhet som ville ha gjort det mulig å fortelle disse gamle fortellingene på nye måter. Derfor avtegner det seg også ganske snart et misforhold mellom tematikk og språklig utforming som truer med å grunnstøte denne romanen som roman.

Naturfaglærerprosa. Kun få sider inn i En tid for alt får vi en lengre beskrivelse av hvordan Knausgårds kontra-rasjonelle “engleforsker” – som med det fortenkte navnet Antinous Bellori påstås å leve i Italia på 1500-tallet – en søndag i barndommen går for å fiske i elven. Han er elleve år og utålmodig, og fordi det ikke napper må elvefisket snart vike plassen for natursvermeri. I høystemt stil legges det opp til et velkjent hendelsesforløp: a) idyll etableres, b) idyll brytes. Opptrinnet, som nok er ment å vise hvordan Belloris nysgjerrige natur, hans store vitebegjær, alltid liksom har måttet kjempe mot skammen over å ville fralokke skaperverket dets dypeste hemmeligheter, munner ut i en scene som fremfor alt viderefører klisjeen om opplyningsmannens barndom og oppvekst, attpåtil med freudianske undertoner: Antinous stikker en pinne inn i en maurtue, og plutselig koker det av maur. Ting utarter, han sparker til tuen med foten, det er et … – ja, kick: “måten den porøse blandingen av jord barnåler og kvister gir etter for bevegelsene hans på, gir ham en eiendommelig tilfredsstillende følelse”. Knapt skjult i sitatets naturfaglærerprosa: kjønnsdrift og dødsdrift, Eros og Thanatos, i skjønn forening.

Annonse