Annonse
04:00 - 10. juni 2005

Mehren i eksil

Stein Mehrens posisjon som intellektuell i norsk etterkrigstid er blitt marginalisert, blant annet grunnet historiske feilkonstruksjoner, hevder professor Jan-Erik Ebbestad Hansen.

Jan-Erik Ebbestad Hansen: – Stein Mehren er en del av det kulturradikale opprøret samtidig som han leverer en grunnleggende kritikk av hele kulturradikalismen. Foto: Thomas Brun.
Annonse

Stein Mehrens kulturfilosofiske hovedverk, essaysamlingen Myten og den irrasjonelle fornuft, er utgitt på nytt med etterord av professor i idéhistorie, Jan-Erik Ebbestad Hansen. Essayene, som først utkom i 1977 og i 1980, er skrevet hovedsakelig på 60- og 70-tallet, en periode preget av intellektuell polarisering mellom kulturradikale og kulturkonservative. Mehren har vært vanskelig å plassere i disse grupperingene. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet var Mehren selv filosofistudent og hadde Egil A. Wyller, Arne Næss og Hans Skjervheim som lærere.

– Stein Mehren vendte seg tidlig mot Arne Næss’ positivisme og orienterte seg i en fenomenologisk og eksistensialistisk retning – han leste Edmund Husserl, Martin Buber, Martin Heidegger og var en del av miljøet rundt Hans Skjervheim. Men etter hvert fant han det filosofiske fellesskapet omkring Skjervheim like ensidig, autoritært og undertrykkende som det positivistiske. Han er på mange måter langt mer radikal i sin anti-positivisme enn Skjervheim, som nå for øvrig er annektert og kanonisert av de kulturkonservative.

– I etterordet til essaysamlingen kritiserer du Rune Slagstad for at han ikke nevner Mehren i sin bok De nasjonale strateger – “der det letes høyt og lavt etter den anti-positivistiske kritikken i Norge”:

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse