Annonse
04:00 - 23. desember 2005

Med patent på å være kritisk?

Det er faktisk en forskjell på solskinn og poststrukturalisme.

Annonse

Mange muligheter sto åpne da vi skulle i gang med å skrive våre to bind om Høyesterett i norsk historie. Flere av dem blir berørt i Arild Linnebergs anmeldelse av Siste ord i Morgenbladet 16. desember. Men han er ikke teoretisk eller politisk interessert i den vi faktisk valgte: diskursanalysen. Vi definerte Høyesteretts dommer som tekster innfelt i større historiske sammenhenger, og så på hvordan disse tekstene produserte nye forestillinger og diskursive størrelser i norsk samfunnsliv og rettstenkning. Dette er noe annet enn Linnebergs krav om ideologikritikk og faste standpunkter, men det er forskjell på solskinn og poststrukturalisme.

Når han mener at vi har levert en bestilt og ukritisk historie om Høyesterett, kan vi derfor svare på to nivåer. For det første er vårt perspektiv et annet enn Linnebergs. Analysen vår er ikke orientert mot makt som undertrykking, men mot maktens sosiale innfelthet og mot dens produktivitet, mot hvordan den virker, hvordan den skaper samfunn og systemer av konflikter. Dette er rammen for utvalget av saker som er tatt med. Og i denne sammenhengen er faktisk selv Torgersen-saken av mindre betydning – i vårt tidsrom. Til gjengjeld skriver vi mye om mange andre og mindre spektakulære straffesaker med vide diskursive forgreninger. For det andre er solskinnspåstanden faktisk ikke riktig, selv ikke innenfor Linnebergs eget perspektiv. Hans ubehagelige eksempler om behandlingen av “utuktige” kvinner, løsgjengere og spioner er jo for eksempel alle hentet fra det vi har skrevet og dermed valgt å løfte frem. Klasseperspektivet er viktig for fremstillingen av Høyesterett og arbeids- og militærkonfliktene i mellomkrigstiden – men det er da interessant at dommerne i sum plasserte seg klart til venstre for de sittende regjeringene, først og fremst i holdningene til bruken av streik som politisk virkemiddel. Spenningene mellom statsmaktene er her som ellers helt konstituerende. Linnebergs tese om at vi “har et harmoniserende syn på det historiske forholdet mellom de tre statsmaktene” fordi vi “står så trygt forankra i den nasjonale historieskrivinga”, er et rent og uinformert postulat.

Men hvordan kan Sandmo til slutt – og til Linnebergs gjentatte bestyrtelse – konkludere med at “Høyesterett aldri virkelig har tatt feil”? Noe av årsaken er selvsagt at utsagnet knyttes til et korpus av saker valgt ut etter bestemte metodiske kriterier. I så måte er Linnebergs problematisering helt betimelig, men den diskusjonen fører vi også selv. Det som ikke er like betimelig, er at han underslår at utsagnet er et sitat, og at Sandmo slutter seg til det med en viktig modifikasjon: “Det bør legges til at når Høyesterett ikke har tatt feil, henger det nøye sammen med det faktum at Høyesterett til enhver tid har definert hva som er rett. At den øverste domstolen har hatt rett, er langt på vei en tautologi.” Denne konklusjonen er ikke så kjøpt og betalt og solvarm som Linneberg vil vri det til. Den er bare kritisk på andre måter enn hans egen.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.