Annonse
04:00 - 23. desember 2005

Hørt det før?

Oppfinnelsenes tid er ennå ikke forbi.

Annonse

Jeg synes det er morsomt med brudd på konvensjoner og tradisjoner, og diktere som våger å finne opp noe helt nytt og helt på tvers – noe som overrasker, noe som provoserer, noe som vekker og bryter og brekker og vender og vrenger. Men det er sjelden å støte på slikt nå om dagen: Det meste er gjort før, hørt før, sett før. Og da hender det at jeg kan savne sjokket ved en helt ny form for litterært uttrykk.

Drømmen er å kunne gå tilbake hundre år, til den store europeiske kongressen for poesi i Wien, tror jeg det var. Da troppet dikterne opp i kjole og hvitt og flosshatt. Bare menn, var det ikke det? Jo, selvfølgelig var det bare menn. Og det var høytid og pomp og prakt og alvor i alvorets dypeste forstand, et høytidelig alvor av seriøs litteratur. Det var der og da, jeg tror kanskje året kan ha vært 1906, at Hugo Ball entret scenen i hvit klovnedrakt med høy, hvit, spiss hatt. Og så leste han opp tøysediktet “Karawane”. Dette lyddiktet, dette lekediktet. Helt uten budskap og tema og store ord og store følelser. Og han gjorde narr av hele forsamlingen. Det var forferdelig. Det var skandale. Det var fullstendig og total mangel på respekt og ærbødighet. Og det var et sjokk. Og noe slikt kan jeg av og til ta meg selv i å savne: et brudd av tilsvarende dimensjon.

Omtrent samtidig som dadaismen var farlig og uhørt og sjokkerende for den etablerte dikterstand og samfunnet i sin alminnelighet, ble det også avholdt oppfinnerkongresser. Nettopp i disse årene rett før og rett etter århundreskiftet var det en allmenn oppfatning i miljøene at det ikke fantes mer å finne opp. Dette var før fjernsynet, før datamaskinen, før kjøleskapet og sentrifuger og romraketter og værsatellitter. Oppfinnerstanden hadde allerede resignert.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Men da forfatteren debuterte med romanen Falketårnet i 1985, var det omvendt.
Men det er klart at det er en forsker her som føler seg utnyttet og tråkket på. Det må man ta på alvor.