Annonse

Annonse

04:00 - 19. august 2005

Helt vanlige psykoteknologiske språkhvirvler

Kan katastrofer betraktes som vanlige? Er språket et virus fra det ytre rom? H Press’ formatmessig små bøker tumler med store spørsmål.

“Ingen døde, ingen forlot meg, jeg bare var, og det var ikke nok.” Slik åpner Kristine Næss’ bok Vanlig i H Press’ Serie Imperativ, skrevet på oppdrag og utgitt under den enkle, praksisnysgjerrige vignetten Hvorfor skrive hva hvordan. Tekstens jeg bare var, og det var ikke nok. Uten tap, ingen sorg, et fravær av sublimering: Jeg-et bare begynner, ut fra en slags sult. Det første, lengre av tre avsnitt i boken etablerer en litt resignert stemme, som rapporterer om stort og smått med undring og en viss kortpustethet. Men hva er egentlig vanlig?

Som i Næss’ øvrige forfatterskap, forekommer det også i denne teksten en stor bevegelighet i forhold til hva “jeg” og “verden” kan være og forvandles til. Det som er vanlig for deg er ikke vanlig for en annen, et helt annet sted, i en helt annen livssituasjon. Innsikten er banal, men dens konsekvenser undersøkes med både alvor, nysgjerrighet og eleganse. Sa jeg eleganse? Næss’ tekster har ofte denne gode sterke stanken av urin ved seg, noe banalt, basalt. Hun leter lavt, for hun finner poesi der.

Fast forward. Det vanlige, det uvanlige, det underlige, det underliggjorte. Blikket er underliggjort. Som i et uspektakulært fragment av Franz Kafka, “Barn på landeveien” – dører slår igjen, stemmer taler – det er likegyldig, men vi vet at det beskrevne også er mirakuløst, på et eller annet vis mirakuløst. Omgivelsene fremstilles hos Næss som var de filmet i langvarige strekk, for deretter å bli avspilt i en slags fast forward: opptak av byer, av vekster og vesener som gror og dør, nå er det dag, nå er det natt. Kanskje ligger et problematisk eller undersøkende forhold til hukommelsen bak denne tilstanden. Et hukommelsestap?

HER !

Annonse