Annonse
04:00 - 16. desember 2005

Et bestillingsverk fra Justisdepartementet?

Nils Rune Langeland og Erling Sandmo gir oss solskinnshistorien om norsk Høyesterett.

Konformt: De harmoniserende konklusjonene i Nils Rune Langeland (til venstre) og Erling Sandmos Høyesterett i norsk historie passer sikkert oppdragsgiverne godt. Alt er slik det alltid har vært: i skjønneste orden, skriver vår anmelder. Foto: Olav Olsen/Scanpix
Annonse

Det er tid for julefortellinger. Men minst tretten av dem er temmelig triste, som H.C. Andersens “Piken med fyrstikkene” og Amalie Skrams “Karens jul”. De handler om samfunnets utstøtte. I likhet med den dårlige diktinga statsadvokat Anne Katteland ringte årets advent inn med: at det ikke er grunnlag for å gjenoppta Torgersen-saken! En taust triumferende tyggegummityggende Lasse Qvigstad smilte etter pressekonferansens absurde teater og lot domstolens inhumane maktarroganse vise seg på ny.

Hvor godt er det ikke da i slike dystre tider å få ei hyggelig-oppbyggelig historie i hende! Ja, til og med to: Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1905 av Nils Rune Langeland og Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1905–1965 av Erling Sandmo. 1153 sider totalt, initiert av Høyesterett, Juridisk fakultet i Oslo og Justisdepartementet, og hovedsakelig finansiert av sistnevnte.

Begge forfatterne er historikere og gode fortellere. Litt for gode! For de forteller altfor mye godt om vår høystærede Høyesterett. “Høyesterett har aldri virkelig tatt feil”, skriver Sandmo. Med andre ord: ei solskinnshistorie! Men det er en hagiografi uten helgen. For ei heltehistorie om Høyesterett mangler helten.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse