Annonse
04:00 - 28. januar 2005

En vellykket elendighet

Det enkleste en forfatter kan gjøre er å bære seg selv frem med åpenbart lidenskapelige, dramatiske eller forbryterske karakterer. Richard Ford sverger i stedet til den stakkarslige mann og kvinne på frokostgaffelen, skriver Jonny Halberg.

Svake mennesker: Richard Ford skriver så å si hele tiden om svakhet – det være seg i form av feighet, unnvikenhet, løgnaktighet, frykt eller mangel på lidenskap og karakter. Foto: Sally Soames/Camera Press/Scanpix
Annonse

Like før jul foregav Erik Bjerck Hagen å skulle skrive en anmeldelse av Jonny Halbergs roman Gå til fjellet (Morgenbladet, 17. desember 2004). I stedet ble anmeldelsen en gjennomgang av Richard Fords novellesamling Syndenes mangfold, som han omtaler svært usammenhengende og slurvete. Slurvet består ikke av at han misliker det han har lest, eller at han avviser Fords litterære prosjekt. Nei, Bjerck Hagen leser en novellesamling på over 350 sider, blir vilt begeistret og presterer deretter å skrive noen rosende ord som kunne vært servert over et bord i fylla. Det han bruker plass på er Fords åpninger. Først på “Kvalitetstid” (som han også trykker et lengre sitat fra), deretter “Forlokkelse”. Så følger litt snakk om presisjon og tilstedeværelsen av komplekse, nesten uendelige eksistenser i boken, om tidsskriftet Granta og opprinnelsen til begrepet dirty realism, og dermed er det jamt slutt, med et unødvendig tillegg hvor anmelderen som sagt tar for seg Halbergs siste roman – som foruten å være fullstendig malplassert, så å si bare handler om hvordan Erik Bjerck Hagen føler seg under lesningen.

Hvis en leser anmeldelsen ut fra Erik Bjerck Hagens store begeistring for Syndenes mangfold, og hans påstand om at boken er et mesterverk, virker det rart at han ikke gjør noe forsøk på å utforske tekstene som enkeltfortellinger, eller snuse seg frem til om det finnes mer overordnede perspektiver i denne samlingen med klart beslektede historier. Alt han har plass til er sin egen jubel. Feiringen av Ford blir etter hvert temmelig fiktiv. Men dette ser også ut til å være Bjerck Hagens fremste kjennetegn: gleden over å besverge og påstå, paret med motviljen mot å undersøke. Heller slenge av gårde et hagleskudd enn å bruke tid til å følge opp en tankerekke.

Stilisert språk.

Nok om Erik Bjerck Hagen. Over til den virkelige fiksjonen: Richard Ford. Mange nordmenn oppdaget Richard Ford med oversettelsen av novellesamlingen Rock Springs (1987), som fremdeles står som en av hans sterkeste bøker. Han har skrevet fem romaner, hvorav Uavhengighetsdagen raket til seg Pulitzerprisen for litteratur, og PEN/Faulkner Award for fiction. En ny novellesamling, Kvinner uten menn, kom mot slutten av nittitallet og så, i 2002, Syndenes mangfold. Det stemmer at Ford tradisjonelt har utgjort en viktig nyrealistisk trio i amerikansk litteratur, som foruten ham bestod av Raymond Carver og Tobias Wolff. Mens både Carver og Ford kjennetegnes av et stilisert språk, er Tobias Wolff tilsynelatende mer avslappet og muntlig i stilen. Sammenlignet med Carvers korthugde fortellinger, er Fords stilisering preget av et lengre språklig drag og mindre kompakthet. Men det som slår meg som felles for begge forfatterne er deres enstemthet. Særlig Carver hadde en stemme og tematikk som ble holdt ved like i samling etter samling. Det kan lett oppfattes som et begrenset forfatterskap, men begrensningene kan også skape en attråverdig litterær verden.

Det er det lengre novelleformatet som er Richard Fords styrke; det er der han får ut sitt potensial. Uavhengighetsdagen, en lang og utslitende roman som krabber av gårde gjennom det amerikanske forstadslivet, er spekket med Fords forkjærlighet for minutiøse beskrivelser. I Syndenes mangfold møter vi et spekter av personer som minner om Uavhengighetsdagen og Kvinner med menn. De tilhører en trans-nordamerikansk mennesketype; advokater, finansfolk eller eiendomsmeglere som stadig reiser eller flytter fra sted til sted, i en nomadisk tilværelse, uten noen større hjemstavnsfølelse. I ti noveller utpensler han disse menneskenes liv, med hovedvekt på et par temaer, som ved første blikk kan virke som utroskap og svik menn og kvinner imellom. Ford har sagt i et intervju at han ikke har tenkt på det slik, med unntak av “Kvalitetstid” og “Avgrunn”. I stedet mener han at de fleste tar for seg hvordan mennesker “fail each other”.

Dønn deprimerende.

Det som har slått meg, etter å ha lest Ford, er at han så å si hele tiden skriver om svakhet, i forskjellige varianter. Det kan være i form av feighet, unnvikenhet, løgnaktighet, frykt eller mangel på lidenskap og karakter. Fords språk er nøkternt, rolig og velmodulert, det har en god rytme, en vennlig overflate, men det han viser frem gjennom historiene sine er egentlig dønn deprimerende stoff. Når han i en novelle som “Barmhjertighet” skriver om et par som reiser opp til Canada for å finne et drømmehus, for at ekteskapet skal løfte seg fra en jevnt grå krise som nådde bunnen etter ektemannen Thomas’ utroskap – og når beskrivelsen av dette paret går og går, uten at noen større forandring skjer, da har du en visjon av mennesket som Ford stadig vender tilbake til. Egentlig spiller det ikke noen stor rolle for Nancy om Thomas var utro. Hun kan se for seg ektemannens hvite rumpe oppå den andre kvinnen, uten at det gjør henne noe større. Det som skjer er at Nancy blir klar over sin egen vaghet, og at hun er et menneske som ikke har noen bestemmelse, eller er drevet av noen form for nødvendighet. Og det går igjen. Folk er (u)smertelig klar over sine egne svakheter, eller de blir klar over dem.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.