Annonse
04:00 - 11. februar 2005

Det norske modernismekompleks

Tidsskriftet LUJ er en reaksjon på reelle mangler ved den kulturelle offentligheten i Norge, og et signal om at mye fortsatt er ugjort når det gjelder norsk modernismeformidling.

Tungetale: I Norge har modernismen lenge vært marginalisert og forbundet med et flaut ubehag, ikke minst på grunn av tungetaledebattens sterkt polemiske form. Her samtaler Arnulf Øverland og hans våpendrager André Bjerke (fremoverbøyd) under et møte i Forfatterforeningen i 1952. Foto: Odd Nicolaysen/Scanpix
Annonse

Det er blitt hevdet at norsk litteratur tok farvel med Europa ved unionsoppløsningen i 1905. Mens Ibsen, Garborg og den unge Hamsun tilhørte den europeiske “avantgarden” i sin samtid, har det tidlige 1900-tallets toneangivende norske forfattere fremstått som provinsielle forsentkommere sammenlignet med sine europeiske kolleger. De siste tiårs modernismeforskning har imidlertid vist at den litterære avskjeden med Europa ikke var så definitiv som tidligere litteraturhistorieverk har gitt inntrykk av. Vi er blitt oppmerksomme på Kristofer Uppdals påvirkning fra tysk ekspresjonisme, Rolf Stenersens affinitet til André Breton og surrealismen, futuristiske elementer i Rolf Jacobsens lyrikk og kubistiske innslag hos Cora Sandel, bare for å nevne noe. Både forfatterkritikere og akademikere har vært aktive i nylesningsarbeidet, og resultatene er i ferd med å innreflekteres i litteraturhistorieverkene, hvor man nå kan lese om hvordan modernistisk bruddestetikk har preget norsk litteratur gjennom hele 1900-tallet.

De siste års innsats for å skape bedre balanse i det litteraturhistoriske regnskapet har likevel ikke fjernet inntrykket av at aktører i norsk litterær offentlighet stadig hemmes av et modernismekompleks – en diagnose Bendik Wold har utlagt som “en tvangsmessig dvelen ved en mangel man selv har diktet opp (jf. den vedvarende jamringen om ‘hvor sent modernismen kom til Norge’)” (Vinduet nr. 3/03). Man kan nikke gjenkjennende til en slik beskrivelse. Det vil imidlertid alltid være delte meninger om hva som er fiksjon og hva som er fakta når det pekes på litteraturhistoriske mangler. Ganske riktig har det siden Obstfelders tid ikke skortet på norske forfattere med tilknytning til europeisk modernisme, men når forfattere i 2005 fortsatt gir uttrykk for frustrasjon over fravær av resepsjonsrom for eksperimenterende litteratur, er savnet av en modernismetradisjon neppe bare oppdiktet.

Arven etter Øverland.

I siste nummer av tidsskriftet LUJ har Gunnar Wærness mfl. under tittelen “Majakovskij dør” satt sammen en collage av utklipp fra norske tidsskrift fra femtitallet og frem til i dag – en elegisk revy over flere tiårs litteratursamtale; “et portrett av det kritiske subjektet slik det framstår over tid”. Sammensetningen av fragmenter fra blant annet Profil, Basar, Vinduet og Vagant, for ikke å glemme Øverlands “Tungetale fra Parnasset”, demonstrerer hvordan dagens forfattere, til tross for at det nå er femti år siden modernistene tilkjempet seg myndighet til å definere poesiens form og funksjon, fortsatt må slåss for større lesekompetanse i den kulturelle offentligheten. Øverlands krav om klar og entydig tale har ikke sluppet taket. I dag gjenfinner vi tydelighetskravet resirkulert som tabloidisering av kulturjournalistikken, og det er stadig vanskelig å vinne gehør for tanken om at visse former for systemkritikk foregår best i og gjennom språklige forflytninger.

Når tabloidiseringen av den litterære offentligheten får pågå relativt motstandsløst, kan det ha sammenheng med hvordan manglende tekstkompetanse så å si er institusjonalisert gjennom det norske skole- og utdanningsvesenet. I vårt naboland Danmark synes situasjonen å være en ganske annen, om vi skal tro Anne Borup, som i essayet “Den danske modernismekonstruktion” (Kritik nr. 147) beskriver hvordan modernismen og nykritikkens nærlesningsmetoder i løpet av 1960-tallet fikk et solid grep om dansk skole og kulturliv. Mens modernismen i Norge lenge har vært marginalisert og forbundet med et flaut ubehag, ikke minst på grunn av tungetaledebattens sterkt polemiske form, har man i Danmark fokusert på hvordan modernismen positivt kunne integreres i en bred kulturell sammenheng. Hjernen bak den danske modernismekonstruksjon, Torben Brostrøm, var særlig opptatt av hvilket frigjøringspotensial som fantes i den moderne poesien. Det ble mobilisert en sterk tro på kunstens betydning for den enkelte og for samfunnet, og det ble lagt vekt på demokratisk bevisstgjørende potensialer i eksperimentelle tekster. Ifølge Borup er dette en viktig forklaring på hvorfor det modernistiske enkeltdiktet kunne bli en så sterk formidlingskategori i dansk skole. Det autonome, komplekse diktet egnet seg utmerket for den nærlesningsstrategi modernismepedagogene la opp til for å bevisstgjøre elever og studenter i forhold til språk, samfunn og egne livserfaringer, og slik ble modernismen en del av fundamentet for oppbyggingen av den danske velferdsstaten i etterkrigsårene.

Tofrontskrig.

Litteraturpedagoger og lærerutdanningsinstitusjoner i Norge har ikke grepet like begjærlig fatt i det modernistiske diktet. Det kan naturligvis ha sammenheng med at vårt tekstkorpus har vært dårligere tilpasset pedagogenes frigjøringsretorikk. Mens dansk modernismeformidling knytter an til Danmarks sterke tradisjon for kulturradikalisme, har modernismen i Norge langt på vei vært assosiert med mystikk, kulturkonservatisme og åndssvermeri. Da Profil-modernistene på slutten av sekstitallet, med Jan Erik Vold i spissen, la opp til en lignende formidlingsvirksomhet i Norge som Torben Brostrøm og andre gjorde i Danmark, benyttet de forholdsvis mye energi på å ta avstand fra den angstpregede og høystemte etterkrigsmodernismen. Kampen for modernismen ble samtidig en kamp mot den Eliot-inspirerte poesien slik den kom til uttrykk hos blant annet Paal Brekke og Erling Christie. Profil-forfatternes tofrontskrig – på den ene siden oppgjøret med “den øverlandske uforstand” og på den andre siden kampen mot en særegen norsk modernismehistorie de kjente seg ille berørt av – har vanskeliggjort forsøk på å etablere noe folkeopplysningsprosjekt med basis i modernistisk estetikk her til lands. Vanskelighetene skyldes sprikende oppfatninger de ulike generasjonene imellom med hensyn til selve modernismedefinisjonen. Mens femtitallsmodernistene og Profil-modernistene stort sett var enige om formelle spørsmål knyttet til rim og rytme, avvek deres poetikker når det gjaldt subjektfremstilling og livsanskuelse.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.