Annonse
04:00 - 14. oktober 2005

Det absurdes majestet

I sin nye bok etterligner Pål Gitmark Eriksen hvalen, apen, hunden, maneten – og Ulven.

Annonse

I en loftsleilighet jeg en gang bodde i, hadde jeg anledning til å betrakte et stilleben med frukt og grønnsaker (skydekket som revnet og slapp lyset skrått ned gjennom loftsvinduet, slik at den mørkt burgunderfargede eggfrukten ble illuminert i all sin glans, svulmende med skinnet spent til bristepunktet) og de første skisseaktige konturene på kunststudentens staffeli, etter hvert utfylt med tekstur og stofflighet, utført sporadisk og med en nøyaktighet som imidlertid ikke kunne holde tritt med det skiftende lysets omdisponering av fargemetning og skyggespill, ei heller med fruktenes stadier av modning og forråtnelse; verket ble derfor etterlatt halvgjort og eggfrukten overlatt til sin skjebne, langsomt synkende inn i seg selv, skinnet skrukkete og glansløst.

Pål Gitmark Eriksens skriftstykker er en type studier som ligner stillebenet – med oppmerksomheten rettet mot ymse plante- og dyreliv. Jeg skriver for å fastholde verden, sier han et intervju med Vagant, hvor han også gir til kjenne en av sine lidenskaper: sommerfugler. I årets utgivelse, Tale om dyrene, finnes blant annet en tekst som heter “Entomologisk innblikk”: “Over hundre sommerfugler har sittet i glasset ditt, skjelvende mens livet ebbet ut og eterens usynlige grenser trakk seg opp rundt dem; ingen utvei med andre ord, annet enn å inngå i den stadig voksende insektsamlingen din […]”

Underligheter. Kompromisset, sier Gitmark Eriksen når det er snakk om naturstudentens konservering av sitt objekt, er døden (apropos stillebenets franske motstykke, nature mort). Og dermed er han også inne på kunstens problem: å bevare det levende som levende. I en tekst om maneten streifer Gitmark Eriksen myten som ligger til grunn for dens latinske navn: meduse. “Vakker, men flatneset turet hun frem med sitt flagrende hår av giftslanger, og med et blikk som kunne forsteine, eller mer bestemt: måtte forsteine alt det så.” Dette får meg til å tenke på Paul Celans tale “Meridianen”, der han siterer Georg Büchners Lenz, som når han kommer over to småpiker på en stein, utbryter: “Av og til kunne man ønske å være et medusahode og forvandle en slik gruppe til stein og rope på folk.” Celan kommenterer: “ ‘Av og til kunne man ønske å være et medusahode’, for å […] fatte det naturlige som naturlig ved hjelp av kunst!”

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.