Annonse
04:00 - 11. februar 2005

Islam i kulturkritikken

Det er selvfølgelig på sin plass å kritisere Oriana Fallaci, men å begrense kritikken til selvrettferdige utlegninger av fysiologiske reaksjoner innebærer å trekke debatten ned på et vesentlig mer primitivt nivå enn det Fallaci selv befinner seg på.

Annonse

På grunn av en reise har jeg ikke før nå hatt anledning til å følge opp debatten som Runar Døving startet i tilknytning til min anmeldelse av Oriana Fallacis bok Fornuftens styrke (Morgenbladet, 10. desember 2004). Selv om det fortsatt kjennes ubehagelig å ha blitt anklaget for rasisme, fascisme og nazisme, så har avstanden både i tid og rom bidratt til at anklagene fremstår med tiltagende grad av absurditet og irrelevans. Det oppleves likevel påfallende at Døving i så liten grad føler seg forpliktet til å gi gode begrunnelser for sine grove påstander. Hans største problem er vel at han på basis av visse strukturelle likheter mellom mellomkrigstidens jødefiendtlighet (som jo dessverre ikke var et isolert nazistisk fenomen) og den europeisk-vestlige kritikken av islam som er blitt mer eksplisitt i løpet av de siste årene, konkluderer med at det foreligger en identitet mellom disse to høyst ulike kulturelle fenomener. En slik identitetspåstand impliserer at samtidens kritikk av islam vil følge det samme historiske forløp som mellomkrigstidens jødehat, og følgelig representerer en forløper for en etnisk masseutryddelse av den typen som Hitler-Tyskland realiserte. Ser man nærmere på de historiske og kulturelle betingelsene for de to fenomenene, vil man finne så store forskjeller at en gjentagelse av nazistenes utryddelsesprosjekt virker hinsides det sannsynlige.

Spørsmålet om enhver kritikk av islam representerer en form for skjult eller åpen rasisme, fordi den retter seg mot en etnisk gruppe som i dag står materielt og militært svakere enn den vestlig-kristne kultur, er selvfølgelig legitimt. Døvings påstand om at “bedrevitende kritikk av muslimer er blitt det politisk korrekte ståsted i Norge”, opplever jeg imidlertid som svært tendensiøs, og antagelig feilaktig. Etter min oppfatning har det i løpet av de siste årene vært en bevegelse fra en ideologisk begrunnet motvilje mot å uttrykke negative vurderinger fremmede kulturer, til en gryende erkjennelse av at det er mulig å kritisere noe som er fremmed (og i noen grad ukjent), uten dermed å henfalle til imperialisme eller rasisme. Erkjennelsen av hvilke overgrep den vestlig-kristne kultur har utøvet, og stadig utøver, mot materielt underlegne kulturer, har helt siden slutten av 1800-tallet vært en adekvat kilde til Vestens dårlige samvittighet i forhold til de kulturer som er blitt rammet. Denne dårlige samvittigheten har imidlertid også medført en viss utbredelse av en dobbeltsidig forvirring i Vestens kvalitative vurderinger av forholdet mellom det egne og det fremmede. Dette har på den ene side kommet til uttrykk i en masochistisk underkjennelse av den vestlig-kristne kulturs verdier og prestasjoner, og på den annen side som en tilbøyelighet til å idealisere det ukjente og det ikke-vestlige.

Siden 70-tallet har særlig islam og muslimske befolkningsgrupper blitt “rammet” av denne ideologisk begrunnede velviljen. De parallelt foreliggende kritiske holdninger, som dels har vært av rasistisk og fremmedfiendtlig karakter, og dels av en mer moderat og liberal type, har i høy grad fremstått som marginale og kulturelt uakseptable. I dag ser vi at det finnes en åpning for kritikk også fra personer med en muslimsk kulturbakgrunn – som Shabana Rehman, Walid al-Kubaisi, Ibn Warraq og Irshad Manji.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.