Annonse
05:36 - 25. april 2014

Arven etter Jens

Stoltenberg har format til å bli husket som en stor statsminister.

Annonse

KOMMENTAR

Da norske historikere for en tid tilbake vurderte alle statsministre siden Otto Richard Kierulf (1871–73), fikk Jens Stoltenberg karakteren 4. (Forr, Hegge, Njaalstad i boken Mellom plikt og lyst, 2010). Det var en hederlig plassering, kunne man si, men med et godt stykke igjen til de seks store: Einar Gerhardsen, Christian Michelsen, Gunnar Knudsen, Gro Harlem Brundtland, Fredrik Stang og Kåre Willoch. De knyttes hver og en til en æra: Michelsen til uavhengigheten. Gerhardsen til velferdsstatens fremvekst, Willoch til åpningen av Norge, Brundtland til både kvinnekampen og moderniseringen av sosialdemokratiet. Hva var det Stoltenbergs æra egentlig bestod i?

Det banale poenget er at vi ikke vet hvordan fremtiden vil vurdere vår tid eller våre politikere. Hvis verden om et halvt århundre domineres av konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer, vil Stoltenberg anklages for ikke å ha gjort nok. Hvis velferdsstatens bærekraft knaker i sammenføyningene, vil Stoltenberg takkes for handlingsregelen, men ikke for å ha økt det offentlige forbruket. Kanskje vil han i stedet bli vurdert for sin innvandringspolitikk eller for hvordan Norge forholdt seg til Kinas vekst og Vestens relative tilbakegang? Eller for håndteringen av problemer som fremtiden ser tydelig, men som vi i dag bare aner.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Baksiden