Annonse
14:08 - 29. november 2012

Tiden det tar

Ah, nå er livet godt å leve.

Annonse

– Sa jeg høyt til meg selv, det var en av de dagene høsten lekte vår og livsnerven løsnet på grepet. Men da jeg hadde sagt det, var det allerede over. Det var tid for nye gjøremål og jeg bestemte meg for å gjøre det umulige mulig, for å skru tiden tilbake. Jeg ville ha en ny vår, blanke ark med fargestifter til, fjellheimen uten demninger og kraftlinjer, skrivelyst uten hemninger.

Jeg la meg ned på ryggen på gulvet og så opp i taket, lukket øynene og pustet som en ulv, yogapusten. Og jo da, livshjulet knaket og saknet farten, men stoppet ikke helt opp. Jeg kunne kanskje reise til Beijing, og derfra til Florida. Som en venn av meg gjorde, han kom frem før han hadde reist, sa han. Men kloden er rund, og tiden kommer aldri tilbake. Det hele er ganske ufattelig; vi lever altså i en tid hvor vi i vår del av verden har det aller meste, støvsugere, oppvaskmaskiner og feriehus, fritid, kaffetraktere, strykejern, og vitaminer, bilverksteder, tørketromler og langtidsåpne butikker, alt dette og likevel så har vi altfor liten tid. Vi har ikke tid til å gjøre det vi aller mest har behov for og lyst til, være sammen med familie og venner, det må passes det inn i kalenderen, har ikke tid til å velge våre liv, til å være ute på tur, sykle langs Glomma med kjæresten en sommerkveld, brenne bål med barna i skogkanten en sommernatt, bryte ut av forventningspresset, bære ved for naboen. Hvor kommer denne følelsen fra; at det er så mye vi skulle ha gjort, at det stadig blir mer og mer vi skulle ha gjort. Og jo mer vi fyller dagene med, jo fortere går tiden.

Jeg var nylig til stede på Oslo Sustainability Summit, der temaet var «thinking dutifully, acting beautifully», og hørte den engelske journalisten George Monbiot snakke om å restaurere naturen, det vil si, han forsøkte å male frem for oss tilhørere hvordan det var mulig å tenke en reversering av utviklingen. Ikke det at han ønsket seg et primitivt liv uten moderne teknologi, vitenskap og gjennomtenkt samfunnsøkonomi, nei, han argumenterte i stedet for at det var mulig å gjenerobre noe av fortidens flora og fauna, bevisst beplante og flytte tilbake arter og biologisk mangfold. «Elefanter», sa Monbiot, «elefanter er ikke det dyret dere forbinder med norske landskap, men sannheten er at nettopp elefanten tilhørte dette landet i nord før istiden, trampet rundt i skogene så norsk som bare noen.» Jeg så det levende for meg, så rundt meg og ante urtidsdrømmer bak de andres flakkende blikk.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Baksiden