Annonse
23:07 - 16. august 2012

Mektige kvinner i Prada

Hvorfor er det for enkelte politiske kvinner vanskelig å kombinere femininitet og autoritet?

Annonse

I Frankrike opptrådte boligminister Cécile Duflot nylig i blomstrete kjole i nasjonalforsamlingen. Hun ble møtt med et par tilrop og sporadisk applaus, plystring, uling og jubel fra mannlige representanter på den politiske høyresiden. Dette skapte debatt, og hun fikk massiv støtte i etterkant. Enkelte omtalte likevel ministeren som hårsår, og mente at kjolevalget kanskje var litt overdrevent. Det konservative parlamentsmedlemmet Patrick Balkany mener at menn har rett til å kikke på en kvinne med interesse, uten at det oppfattes som mannssjåvinisme.

For Duflot var det viktig å presisere at hun skulle bli mottatt med respekt, ikke sexisme, uansett hva hun kler seg i. Andre kvinner ville kanskje sagt at hun kunne droppet kjolen og vært litt mer maskulin. Hvorfor? Er det ikke på tide at feminister blir godtatt som de er?

Det er ingen tvang å være feminin. Men jeg har merket meg at flere kvinner i Norge som kommer seg høyere opp i maktposisjoner, skyver bort sin femininitet og kopierer mannlige kollegers lederstil. Feminine trekk byttes mot maskuline trekk, antrekk likeså. Burde det ikke vært motsatt? Burde ikke kvinner være opptatt av at retten til å være feminin er en likestillingskamp? Må man lide av penismisunnelse for å bli hørt og godtatt i maktposisjoner i Norge og andre steder i verden? Hvorfor er det så vanskelig å beholde sin feminitet for så mange kvinner i maktposisjoner?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
ved kjøp av abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Det handlar ikkje om pengar, men om skam.»