Annonse
22:06 - 02. februar 2012

Frigjørende fengsel

Er niqabkvinnen undertrykket? Hun nekter i alle fall å underkaste seg Akersgata.

Annonse

En heldekkende niqab gjør noe med både kvinnen som bærer den og samfunnet rundt. Plagget er vel så mye en protest mot vestlig dobbeltmoral som en religiøs ytring.
Disse niqabaktivistene er mennesker som stadig har måttet forhandle mellom to uforsonlige kulturer. De har endt med å finne trygghet i det dogmatiske. Uro og spørsmål erstattes av klare svar. For noen kan det mest belastende valget altså være det enkleste. Det kan oppleves bedre å gå i konfrontasjon med storsamfunnet enn å mislykkes i å tilpasse seg. Rundt om i verden brukes niqaben for å skjule fattigdom. I Norge brukes den kanskje for å skjule andre former for sosialt stigma.
Kanskje føles det for noen bedre med kommentariatets latter enn medlidenhet?
VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen kledte på seg en heldekkende niqab og gikk ut i Oslo sentrum. Noen ble skremt av henne, der hun gikk rundt som «spøkelseskladden». Andre trakasserte henne. Selv opplevde hun plagget klaustrofobisk.
Skarsbø Moen «føler en trang til å bryte ut i et latterbrøl» over at kvinner kan hevde at dette heldekkende plagget er et frihetsprosjekt. Ja, når plagget er så begrensende, hvorfor velge det? Hvorfor velge det avvikende og provoserende, når friheten og konformiteten er tilgjengelig?
Skarsbø Moen hevder hun skiftet innfallsvinkel da hun iførte seg plagget. Men det er himmelvid forskjell på hvilken livshistorie og hvilke motiver en VG-kommentator og en ung muslim med innvandrerbakgrunn tar med seg inn under det svarte sløret. Og dermed hvilke opplevelser de har bak det.
Niqabaktivistene påstår at plagget er et slags feministisk frihetsprosjekt. Niqabkledde Aisha Shezadi forteller på sin skoleturné om sitt valg og frasier seg stolt vårt samfunns friheter.
Det er denne stoltheten som gjør noe med oss. Når kvinner står frem og tilsynelatende frivillig velger isolasjon og innskrenkning i form av niqab, og i tillegg misjonerer for sitt valg, frasier de seg også vår flerkulturelle toleranse og vårt feministiske søsterfellesskap.
Debatten om hijab er for eksempel en helt annen enn den om niqab, særlig når det kommer til unge jenters bruk av plagget. Fordi vi ikke vet hvem som velger å bære hodeplagget av fri vilje, og hvem som føler seg tvunget, må vi akseptere at beveggrunnene er mange og sammensatte.
Med tanke på hvor varsomt pressen vanligvis behandler de etniske og religiøse minoritetenes kultur, er det noe brutalt over påstanden om at niqabbruken er komisk og lattervekkende.
VGs kommentator oppmuntrer til å le av fenomenet slik vi lo av kristendommen på 1960-tallet. Men å le av kristendommen var å le av en mektig religion som gjennomsyret tankesett, kjønnsroller og institusjoner. Satirikeren og humoristen bidro til frigjøring gjennom gudsbespottelse og latterliggjøring. Når latterliggjøringen derimot retter seg mot en svak minoritet, blir den en undertrykkende hersketeknikk.
Vi ønsker oss frigjorte, integrerte muslimske kvinner som tar del i vårt samfunnsliv, og spør oss hele tiden med hvilke virkemidler vi kan bekjempe undertrykkelse blant minoritetskvinner. Å latterliggjøre kvinner som leter etter sin plass som troende muslimer i et sekularisert samfunn, øker gapet mellom de ressurssterke borgerne og de dårlig integrerte minoritetsgruppene. Flere vil velge seg vekk fra å delta i diskusjonen.
Niqab er et ekstremt plagg som er kontroversielt også blant muslimer, og flere muslimske lærde tar avstand fra bruken. Det er trolig muslimene selv som best håndterer at enkelte blant dem går til så ekstreme ytterligheter. At mødre oppdrar barn i en sånn klesdrakt, er bekymringsverdig.
Spørsmålet er om de truer vårt åpne og demokratiske samfunn, slik flere hevder. Eller om denne lille protestbevegelsen må tåles som en minoritet i majoritetsstrømmen. De har valgt isolasjon, begrensning og stigmatisering for å protestere mot vestlig hykleri, kroppshysteri og gudløshet.
Jeg forsvarer ikke niqaben, tvert imot. Men jeg forsvarer kvinnen som bærer den. Hun er ikke det minste taus. Med slør foran munnen protesterer hun høylytt mot refsende feminister i Akersgata.

Åshild Mathisen, Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden. Illustrasjon: Marvi Halleraker

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Baksiden