Annonse
22:45 - 18. oktober 2012

Det var høst og alle visste det

Livet i en annerledes familie gir naturen nye farger.

Annonse

Fargespillets nesepeking var mer enn nok for meg: æda bæda, nå er det like før jeg pakker sammen og så ser du meg ikke igjen før til våren! Naturromantiker som jeg er, kunne jeg skimte både vellyst og latter inne blant løvverket – nesepeking og ren ironi. Lettlurte menneske! Vi var to på stien denne søndagen, mor og datter på veien mot høydedragene, vannene, vaflene, innover bar det, og oppover. Jeg kjente velværet over å bruke kroppen som transportmiddel, dyttet med all kraft den lange vognen med femtenåringen oppi. Balanserte hårfint grensen mellom utfordrende godfølelse og utmattende tyngde. Her kommer vi!

Det er stille i vognen, ikke en lyd, men ansiktet smiler mot søndagsturistene. Jeg tar meg den frihet å føre en høylytt samtale med femtenåringen, får de svarene jeg selv ønsker. Hun har ikke ord, men er den språkmektige av oss. Hun kan ikke gå, men er den jeg lener meg inntil. Livet i en annerledes familie gir naturen nye farger, klusser til fargeskalaen, bryter ned og lager nytt fargespill.

Vi er fremme ved målet, tømmerstua ligger der innbydende ved vannet. Været har lokket frem flere enn oss, de sitter benket ute på tunet – som en storfamilie gjenforent og fortsatt litt sky for hverandre. Det er ikke plasser i sikte, jeg snor meg klosset imellom bordene på jakt etter hvile, den store vognen er stiv og plasskrevende, jeg løfter blikket på jakt etter forståelse, men praten går i lukkede sirkler – det er ikke ledige seter. Jeg kjenner suget i magen, nei ikke så fort, hold det tilbake, ikke nå, det er nok rom i herberget. Går en runde til på tunet, kanossagang, ingen flytter seg nå heller, heve seg over det hele og sette seg på gresset, kanskje. «Kom hit!» sier plutselig stemmen ved siden av, et eldre ektepar har sett oss, de klemmer seg sammen og gir rom nok. Vil passe på mens jeg kjøper vafler, forteller om barn de kjenner med andre syndrom, andre anderledesheter, sammeledesheter. De har mye å fortelle, jeg lytter og femtenåringen deltar, tar plassen og publikum med storm. Det er ikke mer som skal til. En stolt mor forlater tunet med hodet hevet, sender et dryss av vektløse takkebrev tilbake gjennom luften, svevende på høstløvet.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Baksiden