Det er noen øyeblikk man husker, slike «hvor var du da det skjedde»-øyeblikk. Det brutale drapet på Benjamin Hermansen er et slikt. Jeg husker godt hvor jeg var da jeg første gang hørte om drapet: ved en bensinstasjon på Ulefoss i Telemark. Det var en slik sak som stakk i hjertet, ga en umiddelbar følelse av uvelhet, kvalme, sinne og tristhet. Benjamin Hermansen ble drept på grunn av sin hudfarge.
Da 40 000 mennesker tok til gaten for å minnes Hermansen og vise avsky mot rasisme og nazisme, var det en av de største demonstrasjonene i Norge i fredstid – en symbolsk markering av at det nye, norske «vi» holdt sammen mot de ekstreme kreftene.
I dag hører vi lite om rasisme. Delvis skyldes det at vi ikke har hatt en tilsvarende sak med samme kraft, delvis at det norske nazistmiljøet er svakere enn tidligere; men det skyldes også at klimaet i samfunnsdebatten har endret seg. 26. januar 2001, dagen Hermansen ble knivstukket, ble overskygget av en annen dato samme år: 11. september – innledningen til et tiår hvor 1990-tallets optimistiske liberalisme og budskap om globalisering og toleranse ble erstattet av utrygghet, islamskepsis og en stigende pessimisme.
