Janne Haaland Matlary er statsviter og politiker, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo og tidligere statssekretær i UD. Hun er katolikk, men legemliggjør langt mer enn de fleste den protestantiske etikk: hun er arbeidsom, iherdig og utrettelig. Ikke minst ser vi det i pressen, der hun hyppig svinger både pennen og pekefingeren – for eksempel som fast spaltist i Aftenposten.
Internasjonalt har Haaland Matlary høstet heder – hun har mottatt utmerkelser og utnevnelser: I 2001 ble hun «Dame av Malteserordenen», og hun er rådgiver både for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien. Nylig fikk hun en posisjon som for oss alle er mer interessant: Hun er utnevnt av Paven til medlem av The Pontifical Academy of Social Science – det er et vitenskapelig verv. Ikke bare katolikker sitter der – blant de 37 medlemmene finner vi for eksempel nobelprisvinnerne Kenneth Arrow og Joseph Stiglitz, som ikke er katolikker. Akademiet, som ble etablert i 1994, skal fremme bidrag fra samfunnsfag og jus som den katolske kirke kan bruke i utviklingen av sin lære om sosiale forhold. Akademiet skal være autonomt. Til nå har det rettet innsats mot tre store tema: arbeidsforhold, demokrati og globaliseringens sosiale dimensjoner.
Jeg er viss på at Janne Haaland Matlary vil ønske at akademiet skal reise spørsmål som er brennende viktige, der det står om store globale utfordringer og der akademiet kan levere vitenskapelige premisser med umiddelbar virkning for politikk. For femten år siden, i 1994, fremmet storebroren – The Pontifical Academy of Science, som huser naturvitenskaper og biofag – et kontroversielt forslag: om at familier burde begrense seg til to barn for å redusere befolkningsveksten.