Pressekrise eller journalistkrise?

Det skjer i mange land: Pressen er i en dødsspiral: Annonsene faller, opplagene synker, abonnentene svikter. Hovedforklaringen kan være: Selv om befolkningene øker, daler antallet lesere. Nyheter er tilgjengelig 24/7 i stadig flere medier: i radio og tv selvsagt, på nett og mobil. Gutenberg er for pensjonister, ungdommen er intravenøst på internett. Der man før sa «all news is local», kan man nå si «all news is personal»: Hvem trenger nytt om Lady Di når Facebook og Twitter lar deg følge dine venner uavbrutt døgnet rundt? Og når du kan være din egen redaktør og velge stoff fra YouTube og dine favorittbloggere?

To andre forklaringer er mulige: 1) Det er for mange aviser. 2) Det er for mange journalister. Før kunne man skjelne mellom lokalaviser, riksaviser og utenlandske aviser. Fram til 1960-årene holdt de fleste seg til lokalavisene – norske byer hadde gjerne to-tre av dem. De andre var sjelden vare. Nå er alle tilgjengelig overalt, også på nett. Derfor er det blitt flere aviser per innbygger, selv om mange lokalaviser forsvant og de nasjonale er blitt tabloide. Mindre format er kompensert ved større sidetall og alskens bilag. Det er blitt mer og mer papir å kaste – aviser er noe herk. Og fordi de nye mediene har trengt seg inn overalt, fra stua til lomma, kan avisene tilby mindre nytt – det de trykker, har du fått før.

Det er for mange aviser. Men kanskje er journalistene årsaken til sin egen misère? Kanskje er det dem, ikke leserne det er noe galt med? Journalister er den yrkesgruppen som profilerer seg ved å kopiere hverandre. Tabloidformatet er bare ett eksempel. For hangen til imitering har mange uttrykk: Du har sikkert lagt merke til at personbilder nå i de fleste norske aviser blir skalpert – toppen av hodet kuttes vekk (i Aftenposten er det toupéen). Eller at når VG skal presentere sin nye politiske redaksjon er hele bunten avbildet stående – på samme måte som Dagbladets kommentatorer blir det. På Dagbladets siste side får vi like mye av Marie Simonsens edle rumpe som av hennes skarpe penn. Og nettutgavene med bildeserier og videosnutter gjør alle medier til multimedier, like hverandre.

Så journalister er kopister. Er profesjonen blitt lat? Verre enn det: Ikke bare kopierer den – plagierer den også, i økende grad? Når Aftenpostens Pariskorrespondent Vibeke Knoop Rachline skriver 16. mai en helside om franskmenn som setter sparepengene sine i kuer, er alt rappet fra en artikkel av Steven Erlanger i International Herald Tribune (IHT) fire dager før, ja, selv intervjuspørsmål og svar – uten henvisning.

Dette viser også at Aftenposten har for få lesere: Redaktøren kan jo ikke ha lest artikkelen og latt det gå? For Aftenpostens redaktør må vel i det minste lese IHT? Hvis det ikke forholder seg annerledes: at lat avskrift er normen.

Jeg har lenge drømt om å bli USA-korrespondent. Da kunne jeg makelig lese New York Times (NYT) med en Starbucks Coffee, skrive av en artikkel og sende den hjem under egen signatur. Som når Aftenpostens korrespondent Alf Ole Ask 6. juni skriver en side om amerikansk økonomi under tittelen «Ledigheten øker mindre», klippet fra NYT dagen før.

Schibsteds nye konsernsjef Rolv Erik Ryssdal sier «Vi må ha en tøffere lønnsomhetskultur inn i Schibsted.» Da er utenlandskorrespondenter et sted å kutte, siden det de skriver av, er på nett – slik at det billigere kan skrives av hjemme. Praksis for det er allerede innarbeidet. For eksempel når nyhetsleder Reidun J. Samuelsen i Aftenposten 27. mai skriver om sykepleiere i Tsjekkia som får tilbud om plastisk kirurgi for å bli i jobb, så er det meste tatt fra IHT et par dager før. Aftenposten gjør ofte det samme med artikler med innhold kvartet fra norske tidsskrifter – journalistene later som om det er deres eget stoff.

Selv New York Times er nå økonomisk klemt. Som et av landets ledende avskrivningsbyrå, kunne Aftenposten kanskje kanalisere pressestøtte dit, til de som skriver originalene? Vi andre kan lese originalen på nett eller i den globale papirutgaven, IHT, som nå koster om lag det samme som Aftenposten. Og USA-korrespondenter bør opplyses om at vi på grunn av tidsforskjellen kan lese NYT på nett alt før de har stått opp. Derfor blir det de dagen etter sender hjem det amerikanerne kaller «déjà vu, over and over». Altså å lese gårsdagens avis en gang til.