Annonse
04:00 - 31. juli 2009

Hvem er faren?

Betydningen av dette lille spørsmålet henger sammen med utviklingen på andre samfunnsområder.

Annonse

>b>I debatten om muligheten til å kjenne sitt biologiske opphav i forbindelse med kunstig inseminasjon glemmer mange at det bare er noen ganske få år vi har kunnet vite noe sikkert om biologisk far. Alle som har drevet med slektsforskning og fordypet seg i kirkebøker oppdager at utallige barn er skrevet inn med fedre som umulig kunne være det, biologisk, av forskjellige grunner. Leger forteller om blod- og vevsprøver som avdekker at folk som presenterer seg som biologisk familie ikke er det.

Mange har altså vokst opp med en far som ikke var deres biologiske, uten selv å vite det, uten at omgivelsene har visst noe, ikke engang mor kunne være sikker, men er den eneste som kunne ha berettiget tvil. Om slike barn led under å vokse opp med en far de ikke delte arvemateriale med, vet vi lite om da det naturlig nok ikke er forsket på det. Men det er lite som tyder på at det har skapt psykiske traumer så lenge det ikke ble tematisert.

For enkelte har imidlertid spørsmålet om biologi vært sentralt: De patriarkalske fedre med en eller annen form for arv å forvalte. «Hvem er faren?» er det store spørsmålet i mye dramatisk litteratur. Eller sett fra de mannlige hovedkarakterenes side: Er jeg far til barnet? Selve kjernespørsmålet i Faderen av August Strindberg og Henrik Ibsens Vildanden.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Det handlar ikkje om pengar, men om skam.»
« «Kor mange hjarte skal det til for å elska nokon?» For nokre dagar sidan overhøyrde eg denne samtalen på bussen:   -…»