Annonse
10:30 - 27. februar 2015

«Kan jeg skyte hunden?»

Etikeren svarer.

Illustrasjonsfoto: Oli Scarff/Getty Images
Annonse

Kjære etiker. En kamerat hadde en flott hund. De gikk sammen i byen, i skogen, i fjellet, overalt. Da hunden var gammel og ble syk, tok kameraten min med seg bikkja til fjells. Langt fra folk fikk den en god hundepølse. Da hunden hadde gumlet i seg pølsa, satte han hagla mot hodet og trykket på avtrekkeren. For matfar var dette den rette måten å avslutte livet til hunden som han hadde satt veldig høyt. Han mente det var en verdig måte å avslutte vennskapet på. Nå har jeg hund selv, men forhåpentligvis er det enda noen år før den skal til de evige jaktmarker. Jeg har vært inne på tanken, når tiden er inne, om å avslutte livet til bikkja mi på samme måte. Selv om jeg er jeger og har avlivet mye vilt, har jeg etiske kvaler på om dette er riktig, selv om det kan føles riktig.

Hundeelsker

Etikeren: Det der med å skyte bikkja, er noe ganske annet enn å skyte vilt. En klok hund kan være like mye av en personlighet som et menneske. Ved avlivning dreier det seg om en personlig skilsmisse med bindinger på mange nivåer. Det er derfor vanskelig å avlede en alminnelig dyreetikk fra forholdet mellom en matfar eller matmor og hunden. Jeg tror imidlertid ikke at etikken er det store problemet her. De som elsker hundene sine, vil som regel oppføre seg mer omtenksomt overfor dem enn overfor mennesker som kommer i deres vei. Det er nok oftere problematisk at man venter for lenge med avslutningen, enn at man er for løs på avtrekkeren.

ETIKEREN
Morgenbladets etiker er professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen. I denne spalten svarer han på våre spørsmål om dilemmaer i hverdagen. Alle spørsmål er innsendt av Morgenbladets lesere. Det er imidlertid fullt mulig å være anonym på trykk.
Send ditt spørsmål til etikeren@morgenbladet.no

Les flere spørsmål og svar her.

En venn av meg hadde en stor østerriksk schäfer som hadde vært en dyktig lavinehund og politihund i mange år og gjort tjeneste for den mobile grensevakten mellom Sveits og Italia. Hunden hadde en utrolig nese for italienske sigarettsmuglere fra Valtellina. Under de rette vindforholdene kunne han varsle dem en halvtime før de dukket opp. Eiermannen påsto dessuten at hunden kunne skjelne et stort antall amerikanske sigarettmerker fra hverandre. Alle kjente Rex i landsbyen. Vi hadde gått turer sammen i flere år, men praksis overtok jeg ham den siste sommeren han levde. Det var en ynk å se at kuene ikke lenger brydde seg om ham når han gryntet og bjeffet. Kuene hadde allerede avskrevet ham. Selv ble han gretten og misfornøyd med sin skjebne. Rex var ellers en berømthet både blant gamle og unge, dyr og mennesker. I hundens selskap kunne jeg bruke buss, tog og taubaner uten å betale for det.

Men så ble han periodisk lam av gikt – slik det regelmessig skjer med denne rasen når de ferdes i storm og kulde over 2000 meter. Dyrlegen ville gi ham en sprøyte, men verken eieren eller jeg synes det var en verdig avslutning på et soldaterliv i frisk luft. Hunden og jeg tok noen småturer for å besøke gamle utsiktspunkter rett før snøen kom og gemsejakten begynte. Så ble han skutt og begravet på en grønn slette i skogen. Men eieren greide ikke å gjøre det selv, til tross for at han var fornøyd med løsningen.

Jo mer rimelig en slik avslutning virker fra et rent rasjonelt synspunkt, desto vanskeligere synes den være å gjennomføre. For de rasjonelle grunnene er aldri helt tilstrekkelige til å gjøre det man må gjøre, når man tar liv. Jo mer menneskelig hunden har vist seg å være, desto vanskeligere er det å behandle den som villsvinet, elgen eller reinsdyret. Rex hadde dessuten ikke levd noe hundeliv, men ble feiret som en hedersmann. Det er som om hundens språkløshet stiller våre begrunnelser i en ekstra gjennomtrengende belysning.

Å ta en så alvorlig beslutning uten at partnerens vilje kan trekkes inn i beslutningsprosessen, kjennes på en måte som et overgrep. For hunden er aldri mer menneske, og aldri mer dyr, enn i det øyeblikket vi skjønner at det er vi, og ingen andre, som må ta beslutningen om å unngå en lang og pinefull prosess.

Resten er estetikk. Din kamerats hundepølse er nettopp så befriende konkret fordi den – i et språk som er forståelig for hunden – formidler den omsorg og takk som vi som sitter på avtrekkeren, har behov for å vite at når frem til han som er i ferd med å forsvinne. Men hvordan skulle vi kunne skille klart og tydelig mellom våre egne behov og hundens når det skal settes punktum en gang for alle? Jeg tror det overstiger de flestes intuitive krefter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger