Annonse
12:07 - 19. september 2014

«Min venninne har trolig Tourettes syndrom, uten å vite det selv.»

Etikeren svarer.

Annonse

Min venninne har trolig Tourettes syndrom, uten å vite det selv. På mange måter er dette hennes gode side, hun er ukonvensjonell og kreativ, utenfor «boksen», som man kaller det. På den andre siden gjør det henne til en krevende venn – hun kan bli veldig rigid og helt uten forståelse for den sosiale konteksten hun befinner seg i. Ofte hører vi at det er en lettelse for mennesker å få slik viten, at «alt plutselig faller på plass». Men jeg får meg ikke til å si at jeg tror hun har en diagnose. Hvem er jeg til å diagnostisere et annet menneske?
Kvinne fra Bergen, 37

Etikeren: Etter en fortrolig samtale om sykdommer som man lider av eller kunne ha hatt, gikk Jerome K. Jeromes helt i Three Men in a Boat (1889) inn i British Museum en morgen for å oppsøke legebøker. Da han sjanglet ut ved stengetid, hadde han forstått at den eneste sykdommen han ikke hadde, var vann i det venstre kneet. Konklusjonen var at han trengte en ferie.

Diagnoser er gode å ha. De skaper orden i kaotiske inntrykk. I den moderne staten oppretter de en rettstilstand som favoriserer den hjelpetrengende. I mange tilfeller kan et navn på en forstyrrelse knyttes til en antatt årsakssammenheng og til en prognose. Når man gir lidelser navn, kan man derfor på et vis føle at man har fått makt over dem – derav den utbredte lettelsen som følger av at man får gitt plagene en merkelapp.
    De medisinske talemåtenes prestisje gjør resten. Men alle vet at det går an å dø av «godartede» svulster og bli frisk igjen av «ondartede». Så kanskje navnet alene ikke forteller hele sannheten.

Følsomhet overfor en bestemt behandling kan bidra til å holde en diagnose i sirkulasjon. Men mange diagnoser har forbausende kort levetid. Det én generasjon av medisinere lærte i studiene, er som regel bortkastet eller fortrengt av nye koblinger i den neste generasjonen. Her er den en viss forskjell på biomedisinske og psykiatriske diagnoser. De siste er langt skjørere og  mer kortvarige enn de første. Ingen som praktiserer psykiatri i våre dager, er jeg blitt fortalt, kan bruke noe av det som var common sense i 1920-årene.
    Få har de forstyrrelsene som Freud beskrev hos sine pasienter. Tourette beskrev pasienter med den lidelsen som du nevner, i 1885. Empirien var muligens korrekt nok, men funnene hørte kanskje hjemme i andre sammenhenger enn dem Tourette hadde oversikt over.

Medisinhistorien gir tilstrekkelig mange eksempler på at én sykdom er blitt til flere, og at flere sykdommer med tiden er blitt slått sammen til én. Det å levere diagnoser er ikke bare et spørsmål om fagkyndighet og autoritet. De klokeste fagkyndige lar seg ikke lure av navnemagien. De tror ikke at de er i mål bare de har funnet merkelappen. De som vet mest om et felt, er ofte mer usikre enn dem som har funnet en artikkel om saken på nettet. Derfor bør vi som ikke har kunnskapene eller erfaringene, ligge lavt i terrenget og ikke la oss friste til å møte egne eller andres plager med løstsittende diagnoser.

Det du peker på, er et alvorlig problem for all tenkning om normer i den moderne verden. Det ene området etter det andre er blitt medikalisert og på den måten revet ut av normtradisjonene. Rettspsykiatrien og den sosiale omsorgen gir tilstrekkelig mange eksempler på urettmessig medikalisering av spørsmål som hører hjemme på det normative problemfeltet.
    I stedet for å løse etiske problemer eller formulere moralske retningslinjer skyver man det som forstyrrer, over i legens fang og lar den medisinske profesjonens talemåter invadere feltet. Det er noe slikt du er med på når du nå tror at du har funnet sannheten om din venninne – i form av en gammel, tvilsom og utydelig merkelapp.

Jeg kjenner mange rigide personligheter som er helt uten forståelse for de sosiale kontekstene de befinner seg i, uten at jeg vil karakterisere dem med pretensiøse fremmedord.
    Det er på mange måter greiere og rensligere å si om en person at hun er «sprøyte gæren», har «en skrue løs» eller er «dum som et brød» i sosiale sammenhenger enn det er å feste begrunnet uvilje til medisinske bestemmelser og mime en saklighet som det ikke er dekning for. Når vi bruker de dagligdagse uttrykkene, er det ingen som tror at vi feller en diagnose, hverken vi selv eller dem vi snakker med. Da tar vi oss selv mindre alvorlig.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger