Annonse
09:03 - 14. mars 2014

Ikke bare madeleinekake

Marcel Proust og det landlige, franske kjøkken.

Fransk kjøkken:Marcel Proust avbildet i 1896. I På sporet av den tapte tid ramser han opp en rekke ingredienser fra det landlige franske kjøkkenet. Foto: AFP/NTB Scanpix
Annonse

Den berømte og litt forterskede madeleinekaken – det er jo bare smuler igjen til vår tids analytikere – er ikke den eneste matvaren som beskrives i Prousts På sporet av den tapte tid. Andre smaksopplevelser er rosa kremost, «den som jeg hadde fått lov til å røre jordbær ut i», aspargesen med den metafysiske virkning å gjøre nattpotten til «en duftende vase», eller hushjelpen Françoises spiddstekte landkylling, som er så saftig at den «i min bevissthet fremsto som selve duften av en av hennes dyder». I tillegg «årets første endive-salat», «en spesielt avholdt omelett», «en aldeles ufortjent biff» og ikke minst kalvesteken til lørdagslunsjen, som inntas en time senere enn vanlig fordi Françoise skal gjøre innkjøp på markedet. I en passasje fra romanens første bind lister Proust opp ingredienser fra det landlige franske kjøkkenet og gir dem en sentral plass i fortellingen. Vi ser hvordan mat og måltid innskrives i et finmasket nettverk av sosiale og kulturelle betydninger:

For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyde Françoise nye ting – alt etter markens og frukthagenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldigheter, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, liksom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets tildragelser: en slettvar fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, ville artisjokker i margsaus fordi hun ennå ikke hadde servert oss det på denne måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennå var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som Monsieur Swann hadde kommet innom spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i hagen, en kremost jeg var spesielt glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en brioche fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så fikk vi – spesielt komponert for oss, men særlig tilegnet min far som simpelthen elsket det – en crème au chocolat, omhyggelig tilberedt av Françoise personlig, luftig og lett som et leilighetsverk hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent.

 

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger