Annonse

Annonse

04:00 - 31. mai 2013

Erindringsmat

Ukens Kimmeridge

Restauranten The Fat Duck har tre Michelinstjerner og ligger i Bray, et lite stykke utenfor London. Du tar toget fra Paddington til stedet med det vakre navnet Maidenhead, og taxi derfra. Til et måltid du ikke vil glemme. The Fat Duck tilhører den absolutte avantgarde, på linje med Noma, Per Se, tidligere El Bulli, eller, for å holde oss i Barcelona, 41 Degrees (og hvorfor ikke føye til Maaemo og Fabel: norske spisesteder med bøtter av energi og stil, kompetanse og smak). Du vil garantert huske de finurlige og velsmakende rettene, som alle er tilberedt med et vell av entusiasme, kompetanse og humor. Du vil huske The Fat Duck, de vakre omgivelsene ned mot Themsen med nok en tre-stjerner, Waterside Inn.

Men kan slike minner stå seg mot det avtrykk i erindringen som matopplevelser i barndommen kan gi? Proust er et eksempel på hvordan smaken av barndommens mat kan bringes inn i litteraturen, og skape et dramatisk plot, idet barndommens verden alltid har et drama ved seg. Det er vel også et drama, slår det meg, om man ikke har noen slike minner.

På The Fat Duck hadde de en periode små kuvertkort hvor gjestene kunne skrive hva de spiste som barn. Sikkert mye toast og marmelade. Selv skrev jeg ned brunost, kjøttkaker, levergryte med fløte og tyttebær, fiskepudding med smeltet smør og revet gulrot, som min mor alltid dynket med sitron. En opplevelse med iverksettelse av erindringsblokker får jeg alltid når jeg spiser villbringebær. Da er jeg straks tilbake til min bestemors landsted «Solstua», et stort gulmalt hus på Saltnes. I min frittenkende gane har dette spredt seg til en type små, søte tomater, som også helt presist og forutsigbart utløser denne tidsforflytningen.

HER !

Annonse

Mer fra Anbefalinger