Annonse
12:48 - 06. september 2012

Ord for (mid)dagen

Illustrasjon: Marvin Halleraker www.marvin.no
Annonse

Forbindelsen mellom litteratur og mat er dyp. Ikke utenkelig oppsto de første fortellingene i vår historie i forbindelse med jakt og fiske, og kanskje var det ved et leirbål eller trygt inne i en hule at kunsten å fortelle tok til. Med bilder. Og ord. I utøvelsen av sin kunst blandet hulemenneskene mineralstøv og vann i munnen og brukte spyttet som maling. Hulemaleriene fra paleolittisk tid har gjerne med mat å gjøre, der de avbilder mange slags dyr, jakten på dem, men kanskje også parteringen, idet noen minner om fellesslakteriets plansjer over storfeoppstykking.

Den nære forbindelsen mellom maten og fortellingen knytter seg også til en annen hule, munnhulen. For den er et sted hvor både maten og språket passerer: Mekanismene som bidrar til smakingen og inntaket av maten er de samme som formulerer ordene. Tungen, tennene, leppene, ganen, alle er de involvert i maten og språkets liv. Deretter er det som om spiseredskapene blir forlengelser av kroppens muligheter, for selv om vi tidligere spiste med fingrene (barn og enkelte kulturer gjør det ennå), var innføringene av kniv, gaffel og skje rene kulturrevolusjoner. Selv om asiatenes spisepinner med sin nærhet til blyanten, pennen og penselen kommer lengst i den symbolske likheten mellom det å spise og skrive, så har også våre hverdagslige spiseredskaper noe nesten poetisk ved seg.

Det skulle ikke forundre meg om den godeste Georg Johannessen (1931-2005) også hadde noe slikt i tankene da han skrev en «bordsang» for sopran, tenor, bass og barnekor med xylofon. Her blir vårt forhold til maten og språket satt på spissen. Skjeen har en sentral rolle i forbindelsen mellom maten og litteraturen, det er noe viktig som skjer i og med skjeen: «Skje vær vårt hjem/ Vi vil ha krem/ Skjeer er søte/ som jordbær med fløte/ Knivene bukker/ Gaffelen sukker/ Skjeene hviler/ Munnene smiler/ Gamle og unge/ Slikk med din tunge/ helt til du kjenner/ hvite små tenner/ så glade at ikke/ de slutter å slikke/ i seg alt det/ som lå på en skje». I det lekne, disneyaktige spillet med metaforikken, der bestikket menneskeliggjøres og skjeen blir et hjem, ser vi språket bevisst føres inn i gnisninger, friksjoner, nesten skjærende i øret, som når «hjem» liksom rimer på «krem», hvilket det bare gjør på papiret, denne språkets hvite damaskduk, som i Ibsens «Se det fik Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sit publikum». Men GJ beregner sine lesere, og tilbereder en poesi som får frem det litterære språkets mange velsignede brudd med hverdagen. Fortellekunstens mytiske opprinnelse ved matens arnested manes frem når GJ uttrykker seg med sopranens røst: «Jeg har sett dype tallerkner/ Med klare supper som viste meg/ et vakkert blomstermønster på bunnen/ Da følte jeg meg som spådamen Pytia/ Når hun mottok dampen fra jordens hull/ og forstod hva hun skulle si til oss alle/ fire løvblad og en dobbel rose/ på grunn bunn i samme hypnose». Poetens rolle som en som ser blir tydelig, oppmerksomheten overfor det som er og det som skjer: «Lykkelige middag/ Du har i kraft av din kraft/ gitt oss krefter/ og i kraft av det/ gitt oss å slikke vår skje». Amen.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger