Annonse
11:57 - 21. september 2012

Et matsveip

Illustrasjon: Marvin Halleraker www.marvin.no
Annonse

I disse tider, hvor maten står på agendaen som aldri før, hvor det er om å gjøre å få folk til å spise smakfull, sunn og ekte mat, og unngå de forferdelige frossenpizzaene, gatekjøkkenmaten og slikkerier, alt som på sikt gjør kroppen vondt, så slår det meg at jo, det er svært viktig, men det er også viktig å dyrke friheten. I en pause etter en fortreffelig middag med «sylta kylling» på Arne Brimis restaurant oppi dalom for en del år siden, traff jeg stedets kokker i full gang med å fortære wienerpølser fra en kiosk like ved. Det understreket liksom betydningen av balanse og frihet. Men er ikke det tradisjonsrike, gode måltid en verdi i seg selv? Er ikke et avansert og godt kjøkken nok? Og er ikke nye tiltak som Bondens marked og matfestivaler bare til berikelse?

Det franske kjøkkenets utmerkelse som en «verdensarv» innenfor Unescos rammer er på mange måter et fantastisk fenomen. Tenk at en nasjons matvaner, oppskrifter, råvareforståelse og bordskikker får en slik utmerkelse. Det er utvilsomt høyst fortjent, og selv om det er masse kultur- og landbrukspolitikk involvert, kan alle som er interessert i mat sole seg i glansen av en slik prestisjetung anerkjennelse.

Men det skjer ikke uten smerter. Et inspirert innlegg i avisen Le Monde nylig (4. august 2012) handlet om det gastronomiske, franske måltidet som en prøvelse for en del av menneskeheten, den som går under benevnelsen barn. Artikkelforfatteren beskriver hvor ulidelig han som yngre hadde opplevd disse lange, franske familiemiddagene, med porselen, krystallglass og sølvbestikk sirlig dekket opp på spisebordets damaskduk, omgitt av tunge, nyklassiske møbler. Selve middagsrettene karakteriseres som prøvelser, deriblant den klassiske forretten endive med skinke og bechamelsaus. Mellom rettene diskuteres oldemors oppskrift på sild med spinat. Neste prøvelse er daurade ledsaget av ris og gulrøtter med kummin. Retten bedømmes, berømmes og fortæres, mens den yngre garde sliter med maten, ser på tallerkenen som en kamparena, og drømmer om frigjøring, hamburger og pommes frites. En frisséesalat med fleskebiter før desserten blir som siste etappe av et maraton, ikke minst fordi den forlenges av ost, med dens infektuøse stank. Når desserten ankommer, er appetitten som blåst vekk hos den unge frihetslengteren, som avslutter med at Unesco vel må skjønne at beskyttelse av barn er viktigere enn det franske kjøkkenets ære.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger