Annonse
00:46 - 16. mars 2012

Afro-afrikansk i Paris

Kimmeridge ble unn­fan­get blant vin­ran­ker i Pro­ven­ce et­ter en me­get guns­tig som­mer. Det­te kan for­kla­re det ster­ke streif av syd­li­ge strøk, av bou­le­var­der med my­tis­ke ba­rer og sagn­om­sus­te re­stau­ran­ter, som pre­ger hans skri­ve­ri­er. Illustrasjon: Marvin Halleraker
Annonse

Vi både lever og spiser mer konformt enn vi ofte ønsker å tro, og i valg av mat går det, om vi skal stole på statistikkene, i den samme gamle tralten. Også på restaurant velger vi ganske likt og etter vane. Noen skal alltid ha biff når de «går ut». Men det er ikke så lett å være virkelig alternativ heller, i matveien; ingenting overrasker lenger. Tidvis er forsøk på å leve opp til mangfoldet noe misforstått, som da jeg nylig fikk servert en innovativ bouillabaisse i Silkeborg, syd i Jylland. Den var resultat av en ganske fri kombinasjon. Restauranten på ærverdige Gamle Skogsridergaard serverte en mørk, fin fiskefond, med pent dandert sjømat: et knivskjell, et par scampi, litt akkar, noen hjerteskjell, laks og tunfisk. Ganske smakfullt, med eksotiske aromaer, men så langt fra den sydfranske suppen bouillabaisse som det går an. Det virket som om kokken rent kryddermessig hadde vært på tur i enda sydligere egne, kanskje syd for ekvator.

Dette bragte opp minnet om en gang Nattens dronning skulle være nettopp alternativ.

Hun hadde skaffet seg en obskur nederlandsk hippieguide til Paris, og hadde blinket ut noen restauranter vi skulle prøve ut. Den første på listen førte oss så langt nord i byen at kartboken min ikke strakk til. Endelig fremme i en avsides gate med lave hus finner vi frem til adressen til et afrikansk spisested. Det syntes komplett stengt, men stemmer innenfra lokket oss inn. Vi åpner døren, og under skyen av krydret tobakksrøyk – joda, det er mange år siden, dette – ispedd umiskjennelig duft av stekt fisk, avtegner det seg etter hvert en svært så livlig folkemengde, hvorav absolutt alle er afrikanere. Vi blir en stakket stund, føler vi, litt gjenstand for oppmerksomhet, men blir så hjertelig mottatt av husets mama, og geleidet til et av de mange, trangt plasserte bordene i det mildt sagt enkle lokalet, hvor ikke en strime av lys eller luft fikk trenge inn utenfra. Stemningen var det intet å si på, men jeg må tøyle mitt behov for å bemerke at på en restaurant synes jeg ikke noe om at det faktisk lukter fisk, selv om (eller særlig da!) de serverer fisk. Men fisk ble det, menyen var ikke så omfattende, og alternativet en tanke obskurt (en gryte av noe slag). Vi fikk helgrillet brasme, og den smilende kokken forklarte at fisken var «stekt med skjellene på, slik at fiskekjøttet ikke skal brenne». Og inn kom den, med et vell av woket frukt og grønnsaker over: oppklippet vårløk, biter av tomat, hakket og oppskåret fersk, rød og grønn chili, ingefær, sitron og ananas. Fisken var fylt med friske korianderblader, smaksatt av sitronsaft, og Nattens dronning kunne ane et lite stenk av sherry og soyasaus. Siden alle drakk flaskeøl rundt oss, fulgte vi opp og avvek fra vår sedvanlige hang til vin. Det ble et minnerikt måltid, langt utenfor allfarvei.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger