Annonse
09:45 - 26. oktober 2012

«Ingen av oss vil flytte hjem igjen, ikke for å være foreldrepleiere.»

Annonse

For flere år siden tok mine foreldre meg til side under en julefeiring, og fortalte at de nok ikke ville etterlate noen særlig stor arv. Faktisk ville de heller bruke opp det lille de hadde, samt ta opp lån på huset for å finansiere det de omtalte som «våre siste gode år» – dra til Syden og kose seg der. Dette er to spreke mennesker som har mange år igjen, mest sannsynlig et par tiår.

Jeg er ikke direkte negativ til prioriteringen. Det som gjør meg ille til mote er at jeg tror de ikke har tatt inn over seg at de høyst sannsynlig vil komme i en sluttfase av sine liv som krever mye omsorg.

Jeg og min søster bor langt unna, og vi har våre egne familier. Ingen av oss vil flytte hjem igjen, særlig ikke for å være foreldrepleiere. Dette har vi sagt, men våre foreldre drar veldig på det når saken kommer opp, langs linjen «vi får nå se når det kommer». Spørsmålet blir: Hva slags ansvar har jeg her, både i det faktiske ansvar vi har som våre syke foreldres forsørgere og omsorgspersoner, men også i selve kommunikasjonen? Det er ubehagelig og sårende å være for hard i tonen, men jeg føler de forventer noe av oss, sine barn, som ikke deres egne foreldre forventet av dem. For å bruke et annet uttrykk: Generasjonssolidariteten er brutt.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Anbefalinger