Annonse
00:00 - 01. desember 2017

Inn i førkrigstiden

– Mektige krefter har alltid dyttet verden mot krig. Slike krefter er åpenbart i spill nå, sier Walter Russell Mead, en av USAs fremste utenrikspolitiske forskere.

Fremsynt: Walter Russell Mead advarte allerede i 2001 mot å overse grasrotas verdensbilde i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Det er jacksonianerne - de som stemte Trump - som blir sendt ut i krigen når USA intervenerer utenlands, minner han om.
Annonse

Fire dager etter at Donald J. Trump ble tatt i ed som USAs president, fant han frem et maleri av en fjern forgjenger fra kunstsamlingen i Det hvite hus. Andrew Jackson var USAs president fra 1829 til 1837, og portrettet hans henger nå på veggen i Trumps ovale kontor. Det skyldes at presidentens tidligere rådgiver Steve Bannon hadde lest en bok av professor Walter Russell Mead.

– Steve fortalte meg at det jeg hadde skrevet om jacksonianerne, samsvarte med hans ideer, og han hadde oppmuntret Trump til å studere Jackson, forteller Mead. Boken Bannon hadde lest, var Special Providence: American Foreign Policy and How It Changed the World, utgitt i 2001. 

Her delte Mead amerikansk utenrikspolitikk inn i fire hovedretninger. Bannon hadde festet seg med en av dem, en idétradisjon som i flere tiår har spilt en liten rolle i den politiske debatten, nemlig det Mead kaller jacksonianisme. Dens tilhengere er folk som er lite opptatt av utenrikspolitikk, men desto mer av USAs storhet. De setter USA først, og er preget av dyp mistro til elitene.

Da Trump ble valgt til president, gjenkjente Mead den folkestrømningen han hadde beskrevet 15 år tidligere, og som han hadde advart mot å ignorere.

– Både i USA og Europa finnes denne folke-ideologien som elitene har forsøkt å overse i håp om at den ville forsvinne hvis den ikke fikk oppmerksomhet. Det er feil metode, sier Mead.

Walter Russell Mead

 

Professor ved Bard college i New York og rådgiver ved tankesmien Hudson Institute. Skribent i Foreign Policy og i Wall Street Journal. 

Er spesielt kjent for boken Special Providence (som kan oversettes som Særskilt skjebne/forsyn, og spiller på USAs selvbilde). 

 

Førkrigsepoke. Mead besøkte Oslo i forrige uke på novembers mest snørike dag, da han var hovedinnleder på Militærmaktseminaret på Akershus festning. Etter en farlig ferd på glatt underlag med uegnede sko får vi ham på plass ved et kafébord. Her får Mead utdype sin påstand om at vi nå ikke lenger befinner oss i epoken etter den kalde krigen, men snarere i en førkrigssituasjon.

– Det finnes tre typer tilstander i internasjonale forhold, sier Mead, og viser til førkrigstilstanden, krig og etterkrigsepoken. Årene etter den kalde krigen var lenge en slik etterkrigsperiode, mener han.

– I en etterkrigsperiode nøster man opp trådene fra konflikten, og etter den kalde krigen besto det i å utvide Nato og EU og å løse Jugoslavia-krigene. Men på et visst punkt går man fra fortiden til nye problemer som, hvis de ikke blir løst, kan lede til en ny krig, sier Mead, og peker på Russlands annektering av Krim i 2014, Kinas maktambisjoner i Øst-Asia og Nord-Koreas atomtrussel som eksempler på vår tids utfordringer.

– Hvis vi ikke lykkes med å håndtere dette, vil vi sannsynligvis stå overfor en ny konflikt, enten en kald krig eller i verste fall en varm krig, sier Mead.

– Hvordan kan vi hindre det?

– Det er vanskeligere enn mange tror, fordi gjentagende kriger er normen i menneskets historie, og det tyder på at mektige krefter dytter oss mot krig. Slike krefter er åpenbart i spill nå, sier Mead.

Indre og ytre press. Samspillet mellom globale hendelser og sosial uro på hjemmebane gjør Mead ekstra bekymret.

– Kina, Iran, Russland og Nord-Korea er mer aggressive enn før og det er flere kriser å rydde opp i. Samtidig er det sosial og økonomisk krise i mange land, sier Mead.

Kina, Iran, Russland og Nord-Korea er mer aggressive enn før og det er flere kriser å rydde opp i.

Walter Russell Mead

Når politikerne må håndtere sinne og opprør på hjemmebane, har de lite armslag for å løse internasjonale utfordringer.

– Og det skjer akkurat når internasjonal politikk er blitt vanskeligere. Det er en dobbel krise, sier Mead.

USA sto alene igjen som supermakt da Berlinmuren falt i 1989 og den kalde krigen tok slutt. Statsviteren Francis Fukuyamas bok The End of History and the Last Man fra 1992 ble symbolet på den rådende tenkningen: Demokrati og markedsøkonomi var sivilisasjonens endeholdeplass, og dit var vi nå kommet. Det førte, ifølge Mead, til at USA ikke gjorde som etter første og andre verdenskrig og diskuterte hva slags utenrikspolitikk landet skulle føre. Siden historiens slutt var nådd, var det bare å kjøre på i samme retning, uten tanke for å sikre seg folkelig støtte til politikken.

– Velgerne var åpenbart skuffet over amerikansk utenrikspolitikk etter den kalde krigen, med globalisering, menneskerettigheter og å fremme demokrati. De likte ikke Bush-versjonen, og ikke Obama-varianten, og Trump er et uttrykk for denne misnøyen, sier Mead.

Konvensjonell. USA har sett dette før. Mead kaller Andrew Jackson USAs første populistiske president. Jakcson sloss, slik han selv så det, for «den lille mann» mot «det korrupte aristokratiet». I det Mead kaller den jacksonianske tradisjonen i utenrikspolitikken, er det ikke USAs oppgave å fremme menneskerettigheter og demokrati, noe Trump heller ikke er opptatt av. Men langt på vei fører Trump likevel en konvensjonell amerikansk utenrikspolitikk, mener professoren, til tross for kraftig ordbruk mot handelsavtaler, Nato og Nord-Korea.

– USA har i stedet styrket sine forpliktelser i Nato. I stedet for en vill ettergivelse overfor Putin, følger han opp tidligere vedtak. Og i Asia jobber han tett med Japan og India for å motvirke Kina, sier Mead, som mener Hillary Clinton ville ha gjort det samme om hun hadde vunnet.

I Midtøsten har Trump reist tvil ved om USA står fast ved atomavtalen som ble inngått med Iran i 2015, og som førte til at de fleste sanksjonene mot landet ble opphevet.

– Det ser ut til at Iran har utnyttet avtalen til å blande seg mer inn i Syria, Libanon og Irak, og en hvilken som helst amerikansk president ville ha forsøkt å begrense Irans ambisjoner i regionen, sier Mead.

Trumps første utenlandsbesøk som president ble lagt til Saudi-Arabia, Irans regionale hovedrival, og USAs mangeårige allierte og viktigste oljeleverandør. Han brøt med Obamas Iran-vennlige politikk og fornyet USAs allianse med Saudi-Arabia, til tross for at USA er blitt selvforsynt med olje og gass, takket være frackingteknologi for å utvinne petroleumsråstoff fra skifer. Mead forklarer vendingen med USAs grunnleggende interesse i å hindre krig mellom de to landene. En krig ville sendt oljeprisen opp til mange hundre dollar fatet og påført verdensøkonomien enorm skade.

– En konflikt mellom Iran og Saudi-Arabia er en konflikt mellom sjia- og sunniislam, og vinneren blir en global stormakt som kontroller oljehandelen i verden. Amerikansk politikk har helt siden andre verdenskrig gått ut på å hindre at ett land dominerer oljesektoren, sier Mead.

– Vil Iran-avtalen overleve Trumps presidentperiode?

– Iran trengte avtalen mer enn Obama trodde. Så det er mulig å bruke avtalen til å presse Iran mer i regionale spørsmål uten at Iran trekker seg fra den, sier Mead.

 

Fire idétradisjoner

Walter Russell Mead deler amerikansk utenrikspolitisk tenkning gjennom historien inn i fire hovedretninger, oppkalt etter fire fremstående politikere:

Hamiltonianisme: Oppkalt etter Alexander Hamilton, USAs første finansminister og en av grunnlovsfedrene. Opptatt av mest mulig frihandel, og en liberal verdensorden.

Wilsonianisme: Etter Woodrow Wilson, president 1913-21. Følger hamiltonianerne, men er mest opptatt av de liberale verdiene - menneskerettigheter og demokrati - ikke økonomien. Disse to retningene har ifølge Mead dominert USAs utenrikspolitikk etter 1990.

Jeffersonianisme: Oppkalt etter Thomas Jefferson, president 1801-09 og en av grunnlovsfedrene. Vil sette strenge rammer for USAs interesser og begrense innblandingen i resten av verden, såkalt isolasjonisme.

Jacksonianisme: Etter Andrew Jackson, president 1829-1837. Følger Jefferson-linjen, men er mer populistiske og elite-kritiske. Begge retningene har vært ganske fraværende siden andre verdenskrig, helt til Donald Trump ble president.

 

Dyrt og farlig. Mead kommer stadig tilbake til nettopp Iran, Russland og Kina, land som ønsker å omforme nærområdene i sitt bilde, noe Iran lykkes med mer enn Kina, og Russland litt mer enn Kina. Men det er grenser for ekspansjonen, Mead peker på at president Vladimir Putin ikke kan innta hele Ukraina, for Russland vil ikke ha råd til å holde på landet.

– Hvis Russlands økonomi er så dårlig, hvordan kan vi da leve i en førkrigstilstand i Europa?

– Russland vil ikke ha en krig med Europa, og definitivt ikke med USA. Men de ønsker å bryte ned Europa, og det er de slett ikke dårlige til, sier Mead. Russland utnytter at vestlige land har hatt urealistisk høye ambisjoner for utenrikspolitikken, som å bygge demokratier i Øst-Europa.

Russland vil ikke ha en krig med Europa, og definitivt ikke med USA. Men de ønsker å bryte ned Europa, og det er de slett ikke dårlige til.

Walter Russel Mead

– Objektivt sett har vi kanskje ikke manglet kapasitet, men vi har ikke hatt den politiske viljen til å nå dem.

Det er en av grunnene til at Mead kaller vestlig utenrikspolitikk for både dyr og farlig. De som forsvarer en verden av demokratier som respekterer folkeretten og blomstrer økonomisk ved hjelp av stadig mer samhandling mellom landene, er havnet på defensiven. Og det leder oss nærmere konflikt.

Russland. En av Russlands metoder for å destabilisere vestlige land, er å påvirke velgernes stemmegivning i valg. Trumps valgkampanje granskes for mulig samarbeid med russerne, og det spesialetterforsker Robert Mueller finner ut, kan ha ødeleggende virkning på Trump som president.

Men det ser ikke ut til å påvirke Trumps kjernevelgere.

– Jacksonianerne oppfatter det slik at de blir beskyldt for å være noen pappskaller som ble narret til å stemme Trump av russisk propaganda, sier Mead. Han minner om at jacksonianerne hater det eliten liker, og at de heller ikke er særlig rystet over at Trump er korrupt, om Mueller skulle konkludere med det.

– De antar at alle politikere er korrupte. Så hvis de blir fortalt at Trump er en kjeltring, så er svaret ganske enkelt «å ja?»

 

Les også: «– Vi lever i revolusjonære tider». Samfunnsforskeren Jack Goldstone trekker linjer fra den franske revolusjon til Trumps valgseier.

 

Mead sier det er umulig å bruke tradisjonelle analytiske verktøy på Trumps utenrikspolitikk: Han ikke bare tenker utenfor boksen, «han vet ikke engang hvor boksen er», som Mead formulerer det. Er han da en trussel mot USAs posisjon som supermakt?

– Den posisjonen er mer varig enn det ser ut til. Og USAs makt har økt også i perioder hvor det ikke har vært så smarte folk som har utøvd den, sier Mead, som mener at den største trusselen mot USAs maktposisjon er det som skapte president Trump: nemlig gapet mellom gjennomsnittsamerikaneren og den utenrikspolitiske eliten.

Denne eliten har vært dominert av talspersoner for frihandel og moralsk motivert intervensjon de siste 25 årene. Hvilken mulighet har de til å slå tilbake mot jacksonianernes triumf?

– Hamiltonianerne og wilsonianerne ble for ideologiske etter den kalde krigen, og nå reagerer de med sinne på å bli skjøvet bort fra makten, sier Mead.

 Professoren vil ikke spå om hvorvidt Trump blir gjenvalgt eller ikke. Men han peker på at USAs økonomi går bra, og for første gang på flere tiår er middelklassens lønninger på vei opp. Det vet Trump å ta æren for, og da er det vel duket for gjenvalg i 2020?

– Kanskje, men det er også mulig at folk ikke vil være sinte lenger, og da vil han miste attraksjonsverdien. Men jeg vil ikke si at han ikke kommer til å bli gjenvalgt, sier Walter Russell Mead.

 

Annonse