Jeg har et problem på jobb. Hos oss sliter jeg med følgende scenario: Vi har felles kaffetrakter som alle bruker. Det er ikke noe regime for hvem som skal sette på trakteren. Det viser seg igjen og igjen at det er jeg som må trakte. Det tar ikke veldig lang tid, og det er jo en hyggelig ting å gjøre for fellesskapet, men etter hvert har jeg begynt å irritere meg om at hele kontoret kommer løpende øyeblikket kaffen er klar. Ingen trakter, alle skal ha. Hvorfor er dette så himla irriterende for meg? Og hvorfor kan ikke noen andre lage kaffe for en gangs skyld?
Hilsen sur kaffetørst.
Pierre Lison, informatiker
Det vil kanskje komme som en overraskelse, men problemet du beskriver, er et tilbakevendende tema i matematikk. Altså kanskje ikke akkurat kaffetraktingskonflikter, selv om matematikere er kjent for å være ivrige og kravstore kaffedrikkere (det sies ofte at matematikere er maskiner for å gjøre kaffe om til teoremer). Men det underliggende mønsteret er et viktig begrep innen spillteori, som studerer strategiske interaksjoner mellom individer. Og spillteoretikere (altså matematikere som jobber med spillteori) har et godt navn for din kaffeutfordring, nemlig den frivilliges dilemma.
Den frivilliges dilemma handler om situasjoner hvor et kollektivt gode (kaffe!) oppstår ved at noen påtar seg en jobb for det felles beste. Denne jobben har vanligvis en liten kostnad for den frivillige, i ditt tilfelle i form av tid og frustrasjon. Men hvis ingen påtar seg ansvaret, forsvinner godet, med en mye større kostnad for alle involvert. Strategisk sett står altså hvert individ foran et dilemma: De kan enten gjøre jobben, selv om den koster dem litt, eller de kan sluntre unna, i håp om at noen andre tar over. Men hvis ingen melder seg, blir det verst for alle. Ingen kaffe, altså.
---
UKENS SPØRSMÅL
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Er det noe som kan gjøres for å overvinne et slikt dilemma? Heldigvis, ja. Spillteoretikere har utviklet kompliserte matematiske modeller som beskriver hvordan vi kan påvirke valget av strategier, slik at vi kan for eksempel få ned antall skulkere i systemet.
Gruppestørrelsen har blant annet mye å si. Paradoksalt sett er det slik at større grupper kan ha en høyere risiko for å komme til en situasjon hvor ingen tar noen ansvar. I sosialpsykologi kalles det ofte tilskuereffekten: Sannsynligheten for å hjelpe noen i nød går ofte ned når det er mange andre til stede. Men det motsatte er også sant: Hvis færre personer har tilgang til din kaffetrakter, vil de som gjenstår, også føle et større medtraktingsansvar – det vil rett og slett være vanskeligere for dem å «gjemme seg bak flokken» og sluntre unna.
Psykologiske virkemidler kan også være ganske effektive, både som pisk og gulrot. Sosialt press kan gjøre underverker! Matematisk sett vil dette jo endre strategien til hvert individ, ved å øke både gevinster av å delta (anerkjennelse) og kostnader av å ikke delta. Kanskje noe å vurdere på din arbeidsplass?
Bjarte Aarmo Lund, kjemiker
En observasjon først: Jeg tror det er overraskende mange som føler at det bestandig er de som må trakte kaffe på jobb. Men likevel vil jeg ta et kjemisk perspektiv på hvorfor det kan føles slik.
Kaffe, og dets primære virkestoff koffein, er et kjent psykoaktivt middel. Kaffe er for de fleste den største kilden til koffein, og opp til 400 mg per dag går vanligvis greit uten noen alvorlige reaksjoner. Koffein blir absorbert i hele kroppen og når et maksimumsnivå cirka en time etter inntak. Koffeinet blir gradvis brutt ned i leveren, og etter tre til syv timer er halvparten brutt ned. I kroppen blokkerer koffeinet adenosin-reseptorer og det fører til økte nivåer av hormonene norepinefrin, dopamin og serotonin, med en samlet følelse av velvære og oppkvikkethet.
Som andre psykoaktive forbindelser har koffein et misbrukspotensial, og det er en rekke bivirkninger. Irritabilitet, hodepiner, skjelvinger, hjerterytmeforstyrrelser og angst er bare noen av de kjente bivirkningene. Kanskje det allerede her ligger et svar på hvorfor du irriterer deg over kaffetraktingen?
Koffein er avhengighetsskapende og når du ikke har fått kaffe på morgenen, er det mange som kjenner på ubehag. Hodepine, nedstemthet, apati og følelse av svakhet er vanlige abstinenssymptomer.
Om du velger å se på dine medarbeidere som ofre for koffeinavhengighet, som kjemper med abstinenser, er det kanskje lettere å godta at de finner det vanskelig å mobilisere kreftene som skal til for å starte kaffetrakteren.
Astrid Marie Jorde Sandsør, samfunnsøkonom og utdanningsforsker
Ah, den gode gamle kaffetraktekonflikten. Og hva med de gangene du – kaffetrakteren – bare skal få unna noe annet mens det trakter, og innen du kommer tilbake, står det en tom kanne igjen, fortsatt varm, mens kaffetømmeren er sporløst forsvunnet. Her er det så klart mye grunn til frustrasjon, men også en gylden mulighet til å anvende et av våre viktigste redskap i økonomi: en modell.
Kaffetrakter, du er åpenbart villig til å trakte. Sikkert fordi du setter pris på kaffe – det gir deg glede, nytelse, skal vi kalle det nytte? Og så har du en kostnad ved å trakte, det tar tid som du kunne brukt på noe annet. Men nytten din ser ut til å være større enn kostnaden – så du trakter, igjen og igjen. Og ikke nok med det, du fyller opp hele kanna, vel vitende om at du ikke får tatt mer enn en kopp. Så vi kan kanskje anta en aldri så liten nytte av å bidra til fellesskapet og.
Hva så med kaffetømmeren – for det er jo denne personen som egentlig er problemet – som tømmer uten å sette på ny kanne. Vedkommende tar kaffe og har åpenbar nytte av det, men kan ta vekk hele traktekostnaden. Etterpå er det bare fellesskapsnytte av ny kaffe og traktekostnad igjen, som ikke ser ut til å være nok.
Så kaffetrakteren og kaffetømmeren kan egentlig være samme person, og likevel ender vi altså opp med tomme kanner og frustrasjon. Situasjonen blir så klart verre når noen personer har en høyere kaffenytte (tidlig på morgenen, ikke rukket kaffe hjemme, kaffeavhengig…), noen har en høyere kostnad av å bruke tid på å trakte (stressende jobber med mye møtevirksomhet), og noen har høyere nytte av å bidra til fellesskapet enn andre (du vet hvem du er).
Med modellen på plass; hva kan vi egentlig bruke den til? Hvis vi klarer å øke nytten eller redusere kostnaden til kaffetømmeren, blir kanskje valget et annet. Videoovervåkning med bilde av de skyldige hadde nok fått sving på sakene, men informasjonskampanjer om nytteverdi, hyllest av den som faktisk brygger, eller navn og stjerneklistremerker er andre alternativer. Kaffekonflikten har i mange tilfeller endt med andre løsninger: Å betale noen for å faktisk trakte eller en kaffeautomat (med kakao) der hver person brygger for seg selv. For kaffe skal vi ha!