10:53 - 08. april 2021

Hvordan holder vi det gående?

Idrettsfysiologen, kulturhistorikeren og kjemikeren svarer.

Hvordan holde motet oppe? Idrettsfysiologen siterer Kierkegaard: Tap for all del ikke lysten til å gå. Her: Oslo 23. januar 2021.

Siden korona-angsten later til å klore seg enda fastere over hele landet, istedenfor å slippe, lurer jeg noen ganger på hva som får oss til å fortsette. Mitt spørsmål til dere forskere er derfor: Hvordan og hvorfor holder mennesker det gående?

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Solfrid Bratland-Sanda, idrettsfysiolog

Hvordan vi bokstavelig talt «holder oss gående», som i den kroppslige bevegelsesmåten gange, er veldig varierende. Det kan være gjennom lange, raske, bestemte og stødige skritt med et klart definert mål. Kanskje går du også på et underlag som er hardt og flatt og innbyr til rask og bestemt gange, og du vet akkurat hvor du skal. Du har vært der før og kjenner veien godt. Eller det kan være gjennom langsommere, mer utforskende og kanskje litt mer ustødige skritt på et mer ujevnt underlag, for eksempel en sti med steiner og røtter, og hvor du kanskje ikke helt vet hvor du ender. Utstyret vi bruker når vi går, varierer også. Mange av oss har to friske bein vi kan gå på, mens noen trenger hjelpemidler som proteser, krykker eller rullator for å gå. Vi kan gå barbeint, i høyhælte sko eller i marsjstøvler. Vi kan gå alene, eller vi kan gå sammen med andre. Vi kan gå innendørs, utendørs, i motbakke, i utforbakke, eller rett frem. Vi kan faktisk også gå baklengs. Dette gir kanskje assosiasjoner i hvordan vi holder oss gående, det vil si klarer oss, gjennom en pandemi? Noen ganger føler vi at vi (og myndighetene) har famlet oss frem i ulendt terreng med tett tåke og minimal sikt. Vi har gått med høye kneløft, men likevel snublet i hindre. Andre ganger har vi kanskje følt at vi går mer bakover enn fremover. De fleste av oss har også fått kjenne på et åpenbart fysiologisk prinsipp: Går vi lenge nok, så blir vi trøtte og trenger hvile. Uansett hvor godt trent vi var fra før, og hvor mye næring vi har inntatt på veien.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Hvorfor holder vi oss gående, i både bokstavelig og overført betydning? Jo, fordi alternativet ville betydd døden. Manglende kroppslig bevegelse, det vil si fysisk inaktivitet, og dermed dårlig fysisk form er som jeg tidligere har nevnt i denne spalten, blant de viktigste risikofaktorene for tidlig død. Den svenske idrettslegen og professoren Bengt Saltin påviste i den velkjente «Dallas Bed Rest and Training Study» fra 1966 at tre ukers sengeleie førte til en så dramatisk reduksjon i kondisjon at det ville være uetisk å gjenta dette forsøket i senere studier. En studie publisert i British Medical Journal i 2011 hadde den klikkvennlige tittelen «How fast does the Grim Reaper walk?». Denne australske studien så på ganghastighet og dødelighet blant over 1700 menn på 70+ år, og konkluderte at mannen med ljåen går i 3 km/t. Begge disse studiene har bidratt med viktig kunnskap om effekten av fysisk aktivitet og fysisk form på hjertet, men trolig har det å gå en enda større effekt på hjernen. Fysisk aktivitet stimulerer blant annet til nye koblinger mellom nerveceller i hjernen, og den økende produksjonen av melkesyre som skjer ved for eksempel rask gange ser ut til å være skikkelig snacks for hjernen. Spesielt ser det ut til at hippocampus, området i hjernen som har med læring og hukommelse å gjøre, blir styrket gjennom fysisk aktivitet. Det er også solide studier som viser at fysisk aktivitet kan ha en beskyttende effekt på utvikling av Alzheimers. Vi kan dermed si at vi klarer å holde oss gående gjennom å holde oss gående, eller sagt litt mer elegant av Søren Kierkegaard:

Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende og fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helse å finne. Nekter noen for at bevegelsen er til: så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker

Det har jeg også lurt på ganske så ofte det siste året, når man skal begynne n-te dag på hjemmekontor uten engang å kunne gå på jobb. Å holde seg gående uten å gå er helt unaturlig, som min kollega naturviteren skriver. Men jeg har fått mye inspirasjon fra Linn Ullmanns podkast som nesten har det samme spørsmålet som tittel «How to Proceed?» – der diskuterer hun, sammen med verdenskjente forfattere, akkurat dette – hvordan holder vi det gående – i det virkelige livet og i litteraturen?

Man trenger ikke å kaste seg ut i dype litterære analyser for å tenke seg frem til noen mulige svar – vi tar en ting om gangen, vi forsøker å være takknemlige og å sette pris på de gode tingene selv gjennom en pandemi, vi øver oss på å ha en god balanse mellom plikter og fritid. Alternativt – vi sliter, vi blir deprimerte, vi klarer ikke å holde det gående. Da stopper vi opp, kobler oss ut av sosiale relasjoner og kontekster, som minner om, om ikke kroppslig død, i det minste sosial «død».

Det er kanskje ikke så overraskende, men litteraturen gis oss ikke helt ulike svar. For å begynne med «døden»: i gamle norrøne tekster er det mange eksempler på hvordan forfatteren «dreper» sine karakterer, ikke bokstavelig talt, men narrativt – da fortelles det bare at de er «ute av sagaen». Så enkelt er det! Men et favoritteksempel på det motsatte – å holde det gående, selv om man kan fortsatt lure på hvorfor – er slutten på Njåls saga. Hva gjør man når man er en av to overlevende etter to familier, som har sloss og drept hverandre gjennom mange år? Konene har hatt egne intriger og stjålet mat fra familiens loft. Mennene har bestilt drap av hverandres tjenere. Noen er blitt drept ved bakholdsangrep, andre i sitt eget hus og en hel familie, inkludert kvinner og barn, er blitt brent levende i huset sitt. Dette følges opp av at den eneste mannen som overlevde brannen, jager gjerningsmennene og dreper dem grusomt en etter en til alle er døde, bortsett fra en. Hva gjør man da? Jo, da går man! Men ikke hvor som helst. Man går til Rom, for det får man heder av og ikke minst tilgivelse av paven. Om folk i middelalderen visste hvor helbredende det å gå – også på pilegrimsferd – faktisk var, det vet vi jo ikke. Men vi vet at etter pilegrimsferden er gjennomført, returnerer denne personen hjem og treffer den eneste gjenlevende fra den andre familien, hjemme på gården hans, en stormfull vinterkveld. De to mennene møtes, kysser hverandre og blir forlikt. Ikke bare det, men den ene gir brordatteren sin som kone til den andre. Og da har vi det gående!

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Å være eller ikke være, det er spørsmålet. Og dette spørsmålet hamrer i hjernen min i søvnløse netter. I angstfulle morgentimer stirrer jeg utover Oslo som ligger der og glitrer, stille som graven, og føler at det er aldeles forgjeves. Alt sammen. Jeg holder pusten så lenge jeg klarer og teller sekundene mens lungene mine skriker etter luft. Når jeg til slutt ikke har noe valg og fyller lungene med morgenluft, vet jeg at nok en art har gått tapt fra denne planeten for alltid. Så holder jeg pusten igjen og teller. Så skjer det igjen. Koblet til pusten min, disse dødssignalene, erroderingen, masseutryddelsen.

Regnskogen. Verdenshavene. Pandemi. Humanitær krise.

På et eller annet tidspunkt er det soloppgang. Og folk våkner. Og ting går sin gang. Jeg bestemte meg for å samle ting, for deg, kjære innsender. Her var det jeg samlet. Jeg håper det svarer på spørsmålet ditt.

• Jeg møtte en søt katt på vei til jobb og fikk klappet den. Den var myk, varm og snakket til meg, og jeg ble glad.

• En student sa til meg at hun studerte kjemi, fordi hun ville utvikle plasttyper som kunne brytes ned i naturen. Det inspirerte meg.

• Det spirer fra bringebærbusken som står på balkongen min. Det har vært en fryktelig kald vinter. Men den overlevde.

• Jeg spiste en skikkelig god lunsj og hadde fetaost og fetaost er sykt godt. Jeg hørte på en podkast og fikk gåsehud fordi jeg ble emosjonell.

• Jeg skrev en bra setning i et manus. En skikkelig god setning.

• Jeg tror jeg er forelsket.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse