Kjære forskere. Nå må dere faktisk svare på det aller viktigste pandemispørsmålet av dem alle: Hvorfor vi er så dårlig på å omstille oss på klimafronten når vi alle kunne gå online i en pandemi på null komma svisj?
Vondt i (klima)viljen, eller?
Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no
Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog
I mars i fjor ble hele Norge eksperter på Zoom, Microsoft Teams og andre plattformer i rekordfart, og et år etterpå kjennes det å si «vi tar det på nett» mer naturlig enn å avtale en fysisk møteplass man reiser til med buss, trikk, bil, sykkel eller fly.
Særlig flyet har nesten forsvunnet det siste året, og mange som har jobbet med klima i årevis, klør seg i hodet: Tenk at det var et virus som skulle få oss til å begynne med digitale møter og la bilen stå til fordel for sykkel?
Frykten for viruset er én faktor i dette, men for oss antropologer er det sosiale og samfunnsmessige minst like viktig. Som mennesker formes vi av samfunnet og fellesskapene rundt oss. Vi ønsker å bli sett på som noen som viser hensyn til andre gjennom oppførselen vår. Når rådene har handlet om å beskytte andre i vår nære omgangskrets, og ikke bare fremmede langt borte, blir det ekstremt håndfast. Du vil jo ikke at bestemoren din eller venninnen din med astma skal dø fordi du ga dem en klem, så da holder du deg unna og vinker til dem på avstand i stedet.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
[ Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. ]
---
Det ligger en grad av sosial kontroll i dette også, for det å ikke handle ansvarlig kan bety utfrysning fra felleskapene våre. Tenk bare på medieoppslag fra det siste året, om grottefest, hytteturer, myndighetspersoner som har brutt karantene, fadderuke, og ikke minst «importsmitte». Skam og skyld har vært gjengangere, men selv om noen har handlet uforsvarlig, har flesteparten av de som er smittet, ikke gjort uansvarlige ting – de har bare prøvd å best mulig oppfylle sine ulike roller, som arbeidstager (ofte i yrker som ikke kan ha hjemmekontor), familiemedlem, venn eller pårørende. Heldigvis forstår de fleste det, og vi har klart å beholde en høy grad av tillit til hverandre og til samfunnet gjennom hele året som har gått.
I klimaspørsmålet er alt så mye mer abstrakt. Sammenhengen mellom at du kjører bil til jobb og at stillehavsøyer synker, er ikke like umiddelbar som den mellom et virusutbrudd i barnehagen og at du må ta en koronatest noen dager senere. Mer ekstrem nedbør og flom på Vestlandet kan ikke stanses bare ved at arbeidstagere åpner en møteapp på datamaskinen i stedet for å fly til Oslo. Disse handlingene kan være en del av omstillingen, men vi har ikke den samlende fortellingen om hvordan det monner i det store bildet.
Studier av store og små samfunnsendringer viser at folk er mer positive når de forstår hvorfor og hvordan endring skal skje – men samtidig ser vi i Norge at debatter ofte sporer av til spørsmål om skyld og skam, i stedet for løsninger og kollektivt ansvar. I pandemien har myndighetene kommet med pålegg vi kan forstå, men på klimafeltet snakker statsministeren den ene dagen om at folk må vaske undertøyet litt sjeldnere for å redde klimaet, og den neste om å lete etter mer olje og gass. Kanskje er det ikke bare en overbevisende fortelling, men også håndfast og konkret politikk som trengs for at det å handle klimavennlig blir like «riktig» å gjøre som å handle smittevennlig? I et klimaomstilt samfunn er det heller ingen forbud hverken mot klemmer eller festing, så egentlig har vi ingenting å tape på å komme i gang.
Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker
Som med alle andre spørsmål kan vi se på dette fra et historisk perspektiv. Dette er jo ikke første gangen vi mennesker må forholde oss til, håndtere, og forhåpentligvis overleve en klimakrise, og det er heller ikke første gang dette kombineres med en global pandemi. Så mens vi sitter her og venter for å se hvor trege vi mennesker kan være (om vi tør å bare sitte og vente), kan vi jo tenke litt på forrige gang våre forfedre måtte gjennomgå lignende prøvelser. Dette var i middelalderen, og 1300-tallet var særlig ille. Da måtte folk tilpasse seg en gradvis overgang fra et varmt, stabilt og tørt klima i Norge, til våtere, mer ustabile og kaldere forhold, som førte til mindre vekst, mer is rundt kysten i Nord, hardere handelsforhold, krig og hungersnød. I tillegg spredte Pesten seg nådeløst og brutalt i Norge på midten av 1300-tallet og førte til at halvparten av befolkningen gikk bort. Halvparten! Begge disse hendelsene, selv om den første var veldig gradvis og ikke nødvendigvis merkbar i alles bevissthet, førte til at en langvarig vekst tok en brå slutt.
Så hvordan reagerte folk da? I den norrøne litteraturen er det mange fortellinger om hva folk gjorde når vått, kaldt og ustabilt vær førte til dårlige tider, lite mat og vanskelige forhold. Noen ganger, som for eksempel i Snorres kongesagaer, var folk nødt til å reise lengre og handle råvarene sine fra andre steder enn det de var vant til. Dette var en helt konkret tilpasning: Er det flere dårlige år på rad, blir de teoretiske problemene forårsaket av en vag og fjern klimakrise, helt konkrete problemer, som folk må finne pragmatiske løsninger på. Andre ganger skylder folk på demoniske og overnaturlige krefter når det oppstår problemer, og tilkaller andre overnaturlige (men helst guddommelige) krefter som hjelp. Det er selvfølgelig ikke sikkert at dette førte til faktisk endring – eller, det er vel mer eller mindre sikkert at det ikke gjorde det – men for dem som måtte håndtere disse vanskelige tidene, lå kanskje løsningen i å finne mening og søke hjelp i nye fortellinger om verden, og på denne måten ta innover seg og akseptere den vanskelige situasjonen.
Kanskje løsningen på dagens klimakrise, i hvert fall for oss her i Norge som liker våre to grader varmere klima, kan ligge i lignende strategier – vi må få kjenne på huden de negative konsekvensene av klimakrisen (det er kanskje en oppfordring som våre politikere ikke får hver dag) og vi må skape nye fortellinger som gjør dette meningsfylt og som motiverer oss til å endre oppførsel og holde ut. Hvem har sagt at livet skal være lett?
Irja Ida Ratikainen, økolog
Dette er jo spørsmålet som veldig mange lurer på. Som adferdsbiolog så synes jeg også at dette spørsmålet er interessant, men jeg tror ikke svaret er så enkelt, for det er jo mennesker vi snakker om her.
Når miljøet rundt dem endrer seg, eller nye trusler oppstår, så har dyr tre måter å respondere på: de kan 1) dø ut, 2) evolvere gjennom at de som er best tilpasset, får leve og reprodusere, eller 3) de kan endre seg på individuelt nivå (vi biologer kaller det fenotypisk plastisitet). De to første står ikke så høyt på ønskelisten for oss mennesker, så da må vi gå for å endre oss. Hvorfor klarer vi det med hensyn på en pandemi, men ikke klimaendringer?
Nesten alle dyr som lever i grupper, baserer beslutninger på informasjon de får fra andre gruppemedlemmer. I hvert fall delvis. Denne informasjonen kan komme i ulike former. Noe av vår suksess som mennesker skyldes språket, men vi bruker også mye informasjon fra andre ved å se hva de gjør og kopiere eller etterligne. Det gjør også dyr som lever i sosiale grupper. På den måten spres nye handlingsmønstre i en gruppe. En studie av kjøttmeis i England viser at de er flinke til å løse nye problemer. Når noen individer i populasjonen har funnet ut hvordan de løser problemet med å få tak i mat fra en foringsautomat som krever en spesiell teknikk for å åpne, ja så lærer de andre individene det også ganske fort. En spennende detalj er at det er to måter å få tak i mat fra denne automaten, men så fort en måte å løse problemet på er funnet, så spres denne løsningen i populasjonen. Så vi vet at de etterligner hverandre i stedet for at alle løser problemet selv. Men hva skjer når det plutselig lønner seg å bruke den andre teknikken for å få mat ut av automaten? Vil alle bare fortsette å bruke den teknikken de har brukt før? Halvparten av kjøttmeisene klarte å lære den nye og bedre måten å løse problemet på, men det tok litt tid. Forskerne klarte også å vise at de nye løsningene spredde seg ved at de etterlignet hverandre, og i liten grad fordi de så hva som fungerte best. Kjøttmeisene klarte å omstille seg, men det tok lenger tid enn det tok å lære løsningen på problemet i første omgang.
Da koronapandemien kom, fikk vi ikke noe valg om å fortsette som før. Skoler og kontorer ble stengt fra høyeste hold. Vi ble tvunget til å lære nye løsninger for å kommunisere med hverandre. Terskelen for å plukke opp ny adferd fra andre gjennom å kopiere og etterligne, ble senket. Når det kommer til klimaomstilling, har vi i mye mindre grad fått senket terskelen. Det vi har gjort før, er fortsatt mulig, enkelt og vi ser mange andre som fortsetter som før. Men når kjøttmeisene klarte å omstille seg, så bør vi også klare det. Det tar bare lenger tid når vi kan fortsette å etterligne hverandre med adferd som ikke lenger lønner seg i det lange løp.
Og du, det var de unge kjøttmeisene som fant de nye gode løsningene først, så skal vi lære noe av dem, så må det kanskje være å etterligne de unge litt mer?