08:31 - 25. mars 2021

Kan vi utelukke Gud?

Religionshistorikeren, kulturhistorikeren og kjemikeren svarer.

I middelalderen ble spørsmålet om Gud kan utelukkes brukt som en del i argumentasjonen som «beviste» eksistensen av den kristne Gud og fraværet av andre guder. Believe it or not. Foto: Justin Sullivan/Getty Images

Kan noen forskere i det hele tatt utelukke religion/gud? Og om svaret er nei, burde ikke alle mennesker da enten være agnostikere eller troende? Forskning tilsier for eksempel at The Big Bang har funnet sted. Men religion og forskning trenger vel ikke nødvendigvis utelukke hverandre? The Big Bang kan vel like gjerne ha blitt satt i kraft av en større skaper? Eller?

Håper spørsmålet ga mening? Dette begynte jeg i hvert fall å lure på i kveld!
 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Fun fact 1: Det er fleire truande blant studentar og tilsette på mat/nat, enn i samfunnsvitskap og humaniora. (Samfunnsvitarane er dei minst gudelege.) Fun fact 2: Pinsekristne føretrekker typisk utdanningar som ingeniør eller medisin, heller enn teologi og kristendomskunnskap.

Faktisk fortalde fleire kollegaer då eg arbeidde ved Det teologiske menighetsfakultetet, som det heitte då, at dei hadde vorte åtvara heime mot å studere teologi eller religion. Dette høyrde til trua og trusfellesskapen, så det var mykje betre om dei studerte noko konkret og praktisk. Gjerne noko naturvitskapleg.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Blant muslimar har der lenge vore mange og viktige røyster som understrekar kor godt islamsk tru og verdssyn passar med moderne vitskap. I teologi er det mange som no ser til kognitive studiar og nevrovitskap for å svare på dei store trusspørsmåla. Så nei, religion og (naturvitskapleg) forsking treng absolutt ikkje utelukka kvarandre. Heller tvert i mot, syner døma over.

Mange har peika på dette du sjølv skriv, kjære spørsmålsstillar, nettopp at konseptet Big Bang er til forveksling lik teologiske idear om ein skapargud. Mellom andre Siri Hustvedt, for å glede Kyrre Wathne med ein gamal helt, har peika på korleis moderne vitskap er bygd innanfor tankemønster konstruert i vestleg teologi og filosofi. Skapinga er nettopp eitt av døma, der både teologi og naturvitskap støttar seg på den aristoteliske ideen om ein førstebevegar eller uforårsaka årsak – eit Big Bang.

Likevel er der stadig færre i Noreg som reknar seg sjølv som religiøse og/eller truande. Blant samfunnsvitarar og i humaniora meiner ein dette syner at det nettopp ikkje er teologi eller vitskapssyn som typisk styrer folk si tru, men heller familie, tradisjon, vener, osb. Men så er det jo òg blant oss at trua på ein skapargud står svakast.

Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker

Kanskje på grunn av vår svake tro (eller kanskje ikke), kan dette spørsmålet fremstå som noe ledende for oss humaniora-forskere – fordi vi verken kan bevise eller motbevise ting. Vi kan styrke sannsynligheten av noen hypoteser og vi kan svekke troverdigheten av andre. I tillegg er det slik at til og med om vi ikke har empiri eller kilder for et gitt fenomen, kan vi ikke nødvendigvis utelukke dette fenomenet.

Men allikevel er spørsmålet om Gud kan utelukkes interessant fordi, believe it or not, det spørsmålet ble i middelalderen brukt som en del i argumentasjonen som «beviste» eksistensen av den kristne Gud og fraværet av andre guder. Den eneste forskjellen var at det ble stilt med negativt fortegn – hvordan kan de ikke-kristne ikke utelukke eksistensen av deres guder, når deres fravær er så synlig? Og hvordan er det mulig å utelukke eksistensen av den kristne Gud, når Hans nærvær er så merkbart?

Når kristendommen spredte seg gjennom Europa i middelalderen, førte det til mange møter mellom de kristne misjonærkongene og kirkens menn og mange som hadde andre religioner, som islam og jødedom, den førkristne greske eller nordiske religionen. Det finnes mange tekster som forteller om hvordan møtet mellom kristendommens forkjempere og «de andre» var. Et kjent, og for oss relevant, motiv er når den kristne kongen eller ridderen «beviser» at de ikke-kristne gudene ikke finnes, ved å ødelegge deres statuer og idoler. Da stiller de spørsmålet: «Hvordan kan dere fortsatt tro på disse guder – hvorfor har dere ikke utelukket deres eksistens – når de ikke engang kan forsvare seg selv? Hvordan skal de da kunne forsvare dere?» Den kristne Guds nærvær er, derimot, i alt og overalt – i naturen og i trærne, i blomstene og i alt levende – da kan man ikke ikke tro på Han.

Dikotomien mellom religion og forskning – det å tro vs. å vite – var dermed ikke en veldig relevant tankemodell i middelalderen. Religiøse tekster forteller at Gud er opprinnelsen av universet og av all kunnskap. Han er allvitende, og Han har gitt mennesker de nødvendige forutsetninger å tilegne seg kunnskap, å reflektere over den og å bruke den på riktig måte. Om noen mennesker ikke gjør det beste ut av forutsetningene som de har fått av Gud, er ikke dette et tegn på at Gud ikke finnes, men heller at disse menneskene ikke utnytter sine potensialer på en god måte. I middelalderen var dermed alle – eller i hvert fall de med høyest utdannelse – troende, og eksistensen av Gud var hovedpremisset for all læring, inkludert kunnskap om universets begynnelse. Religion og kunnskap utelukket ikke hverandre, alt handlet om tro allikevel.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Som naturviter kan jeg 1: Bekrefte det min første kollega Nils Hallvard sier om at det faktisk er mange naturvitere som er troende, og 2: Plukke opp det fine punktet fra min andre kollega Stefka om at religion og kunnskap ikke nødvendigvis utelukker hverandre.

Søken etter Gud (i ordets bredeste forstand) utelukker ikke søken etter naturvitenskapelig kunnskap. Selv om jeg ikke er troende selv, må jeg innrømme at noen av innsiktene som vi naturvitere snubler over i vårt forsøk på å forstå hvordan det hele henger sammen, er såpass andakt-skapende og gåsehudfremkallende at det begynner å nærme seg en religiøs opplevelse. Når jeg snakker med mine venner som er troende, finner vi fellestrekk i våre opplevelser. Jeg, i min reise dypt inn i virkelighetens indre, studert og analysert i et laboratorium, og de i synagoger, moskeer og kirker. Hvorfor kan ikke de to verdenene sammenfalle?

Skeptikere og kritikere vil trolig løfte frem at tro per definisjon ikke er evidensbasert, og at det sistnevnte er et av grunnpremissene for den vitenskapelige metode. Men vi mennesker er heldigvis kapable til å ha tosidighet, mangesidighet, til og med, og inkorporere flere tilsynelatende motstridende aspekter i en og samme personlighet. Jeg er ikke en troende, naturviter, forsker, men jeg har likevel et lykketall (det er 7, forresten) og tror at hvis jeg gjør eksperimenter på dager jeg er i godt humør, så har de større sannsynlighet for å lykkes.

Jeg er helt og holdent innforstått med at det ikke finnes forskning som viser at tallet 7 er mer heldig enn andre tall.

Jeg siterer et av mine største vitenskapelige idoler, Marie Curie, og sier at ingenting i livet er til for å bli fryktet, det er bare til for å bli forstått. Tiden er inne for å forstå mer, så vi kan frykte mindre.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse