08:55 - 04. mars 2021

Hvorfor liker folk fotball?

Fantasy-konkurranser? Kinetisk energi? Religion? Forskerne er ikke heeelt på hjemmebane her.

«Guds hånd»: Argentinas Diego Maradona får ballen forbi Englands keeper Peter Shilton, VM i Mexico, Azteca stadion i Mexico by 22. juni 1986. Kan idrettssosiologen, religionshistorikeren og informatikeren sammen forklare hva som gjør fotball så stort? Foto: Allsport / Getty Images

Kjære forskere. Mitt spørsmål er kanskje enkelt, men jeg håper på komplekse svar: Hvorfor er fotball så sykt appellerende for så mange? Hvorfor har alle et lag de heier på og benker seg foran tv-en med en gang det er kamp, også når det er andre lag (som de ikke heier på) som spiller? Jeg klarer ikke å fatte det, det må jo handle om noe mer enn den ballen og elleve menn (eller kvinner) på en gressplen?
 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

For meg er dette et av livets store filosofiske spørsmål. Både på hjemmebane og i fagfeltet mitt er jeg omgitt av folk som elsker fotball. Fotballforskning er nærmest en egen disiplin med egne vitenskapelige tidsskrifter som for eksempel Soccer & Society eller Science and Medicine in Football. Jeg tør påstå at det er en av idrettene som er viet mest oppmerksomhet innen idrettsvitenskapen. Når det gjelder fotball, forskes det på alt mulig, fra supporterkultur, til talentutvikling, skadeforebygging, prestasjonsfremming og betydningen av videoteknologi (VAR) for utfallet av kamper.

Det er nok fotballsupporterforskningen som kan gi oss svaret på hvorfor fotball er så appellerende for så mange. Som Nils kommer inn på i sine referanser til masteroppgaver på dette temaet (se under), så er det også mange vitenskapelige studier som peker på noen av de samme forklaringene. I sitt kapittel i boken «Digital Football Cultures - Fandom, Identities and Resistance» (2018) fremhever idrettsforskerne Aage Radmann og Susanna Hedenborg at de fleste studier av fotballsupportere baserer seg på premisset om at supporteren er en mann og at supporterkultur i fotball er et mannsfenomen. Vi vet altså mest om hvorfor fotball er appellerende for menn, og mindre om kvinners interessere i fotball.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Jeg liker å tro at jeg selv bedriver et longitudinelt feltarbeid av fotballens tiltrekningskraft. Her i huset står det fotballkamp på tv stort sett hele helgen og svært mange hverdagskvelder. Jeg er den eneste som ikke er fotballfrelst i husstanden (fotball er jo så dølt sammenlignet med boksing). Selv om jeg ikke kan skryte på meg at jeg har funnet svaret på «hva greia er med fotball», så indikerer mine observasjoner hittil at noe av appellen ligger i Fantasy Premier League og konkurransen dette spillet skaper innad i familien. Det er litt ekstra spennende i år, siden man aldri vet hvilke spillere som plutselig får positiv koronatest. Dessverre ligger laget mitt, GoalDiggers, nederst på familietabellen i dag.

Om ti år har jeg kanskje nok datagrunnlag med observasjoner fra sofaen til både å kunne toppe tabellen i familiens Fantasy-konkurranse og belyse det komplekse spørsmålet «Hvorfor er fotball så sykt appellerende for så mange?» Men akkurat nå ender jeg opp med å svare som forskere flest svarer uavhengig av hva spørsmålet er: Dette vet vi for lite om, det trenger vi mer forskning på!

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

«Hvis det er en ting pandemien har vist oss, så er det at det aller viktigste i samfunnet vårt er å verne om kommersiell toppidrett. I alle fall hvis det er snakk om menn og fotball», slo kollega Anne Tjønndal fast her i spalta før jul. No over nyttår haldt Premier League i England fram trass veksande smittetal og allmenn nedstenging.

Folk må ha noko å trøyste seg med no under pandemien, verkar å vere den gjengse forklaringa. Likevel har ingen enda henta inn Marx og kalla fotballen opium for folket. Men likskapen mellom fotball og religion har vore peika på lenge: ritual, fellesskap, idol-dyrking, for å nemne noko.

Faktisk vert samanlikninga ofte løfta fram av idrettsaktørar sjølve. Til dømes i sportssendingar si bruk av sakral musikk, eller i samanblandinga med Diego Maradona og Napoli sin skytshelgen Hl. Gennaro som me såg etter at førstnemnde gjekk bort i november i fjor.

Kanskje ein digresjon, men det var òg fotballen som til slutt felde den tidlegare så populære Vålerenga-presten Einar Gelius. I alle fall meinte Den norske kyrkja at han hadde forsømd prestegjerninga til fordel for fotballen.

Fotball er ei kjelde til identitet og samhøyrsle, skriv Robert Eriksen i ei masteroppgåve frå UiO. Erlend Vik skriv det same i ei masteroppgåve frå NTNU, der han peiker på at fotballsupporterar får stabile rammer og haldepunkt i eit samfunn og ein kvardag som i stadig aukande grad er fragmentert og individualisert. Som religion, kan fotball byggje tryggleik, meining og samhald.

Det er med andre ord nettopp det at ein set seg ned framfor kampen, igjen og igjen, anten i eit reelt eller i eit tenkt, men like fullt i eit vedvarande fellesskap som gjer det heile så appellerande. Det handlar bestemt om meir enn tolv spelarar, ein ball og ei grasmatte.

Kan me då byte dei med ymse anna idrett eller aktivitet?

Ja, det trur eg. Men så har eg aldri forstått greia med fotball eg heller.

Michael Riegler, informatiker

Å sparke en ball kan virke så enkelt som at man bare plasserer foten borti for å få den til å bevege seg, men det er så mye mer som treffer den ballen enn bare foten din. For eksempel… kinetisk energi og hastighet. Så la oss snakke mer om det!

Vi vet at kinetisk energi er halvparten av ballens masse multiplisert med benets hastighet når den treffer ballen til kvadrat. Da kan vi også låne litt fra sjakk (ikke så presist egentlig, men sjakk er også veldig populært i Norge). Den såkalte Magnus-effekten (ikke oppnevnt etter Magnus Carlsen) er når en ball blir sparket litt utenfor midten, slik at den spinner vannrett. Luften beveger seg raskere på den ene siden av ballen, slik at det blir mindre trykk på denne siden (raskere lufthastighet betyr lavere trykk, merkelig nok er det motsatt i sjakk). På den andre siden av ballen skjer det motsatte, noe som fører til at det blir mer press på den siden. Denne effekten får ballens retning til å «kurve» i luften. Ballen vil gå rett i sekundene etter at den er sparket, siden det er mindre luftmotstand når ballen beveger seg raskt. Ballen begynner bare å kurve når den begynner å miste fart på grunn av turbulent luftstrøm. Når du sparker en ball, blir den faktisk flat i 0,01 sekunder. Energien som går inn i kollisjonen er den kinetiske energien fra foten pluss den lagrede energien i den deformerte ballen, den utgående energien er kinetisk energi og varme fra ballen. Jo mer deformert ballen, jo mer energi går tapt. Denne energibesparelsen får ballen til å gå raskere enn foten din.

Dette er noen ganske fascinerende fakta bak et enkelt ballspill. Jeg vil gjette at dette kan være grunnen til at så mange mennesker liker fotball. Eller kanskje ikke.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse