Forskning

Hvorfor er forskerens svar på absolutt alle spørsmål: «Det kommer an på»?

Det kommer faktisk an på, svarer tekstforskeren.

Kjære forskere. Jeg liker spalten deres skikkelig godt og har et spørsmål som kan virke teit, men som er helt dønn seriøst ment: Hvorfor er forskerens svar på absolutt alle spørsmål: «Det kommer an på»?

Hilsen journalistspire

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Marte Blikstad -Balas, tekstforsker

Jeg hater å måtte gjøre dette mot deg, men det kommer faktisk an på.

En hovedgrunn til at vi svarer slik, er at det ofte er mer presist enn at vi svarer ja eller nei på spørsmål med masse innbakte premisser. Sist jeg selv måtte ty til «det kommer jo an på», var da jeg fikk spørsmål på Debatten på NRK om barn lærer mindre dersom de får nettbrett på skolen. Det mest presise, forskningsbaserte svaret på det spørsmålet er faktisk at det kommer an på en rekke andre faktorer. Det kommer an på hva slags undervisning skolen bruker nettbrettet til og hva slags ambisjoner skolen har for pedagogisk bruk av brettet. Det kommer an på hvor god læreren er til å oversette mellom det elevene gjør på nettbrettet og det de gjør ellers. Det kommer an på hvilke konkrete apper de bruker. På noen skoler vil nettbrett kunne føre til mindre læring. På noen skoler vil det kunne føre til mer læring. Og på alle skoler skjønner alle lærerne at læring handler om veldig mye mer enn bare det nettbrettet! Da er det ganske håpløst om en forsker sier ubetinget ja eller nei til mindre læring med nettbrett fordi det blir god tv av det.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Vi forskere er, som gruppe, over gjennomsnittet glade i nyanser. Vi liker ikke å si noe som er «nesten helt riktig», eller som vi vet ikke er så presist som det kunne vært. Hvis vi er i ferd med å svare ubetinget «javisst!» til et spørsmål fra deg, kan det hende vi kommer på den ene studien fra 1993 som antyder at svaret er mer i retning «nja». Og da er løpet kjørt for det krystallklare svaret du kanskje ønsket deg.

Det kan kanskje virke tamt av oss å svare at det kommer an på, for det virker liksom ikke som et ordentlig svar. Men noen ganger handler det faktisk om at vi ikke fikk et ordentlig spørsmål heller. Når veldig mange forhold er sauset sammen, når det antas kausalitet i flere ledd og når hele spørsmålet er vanskelig å få fatt i, kan det også tenkes at vi svarer «det kommer an på» nærmest som en form for akademisk selvforsvar.

Trikset når en forsker svarer «det kommer an på», er å ikke gå slukøret hjem, men å stille vårt favorittspørsmål: «Hva kommer det an på, da?» Det kan vi som regel si mye om.

Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker

«Det kommer an på» gjør eksistensen vår mye mer interessant, rik og romslig. Svaret inviterer til undring, samtale og refleksjon, og det liker vi, vi forskere.

Jeg jobber med middelalderlitteratur og svaret «det kommer an på» er hyperaktuelt i middelalderens verden. Alle tekster og litteratur i middelalderen ble skrevet i håndskrevne manuskripter. Hver gang en fortelling ble skrevet ned eller kopiert, ble den formet av skriverens kompetanse, bakgrunn og formål med kopieringen. Visste du, for eksempel, at de fleste av våre kjære sagaer, om historiske eller legendariske skikkelser, finnes i mange varianter og absolutt ingen er helt like? Det er ikke uvanlig at enkelte fortellinger hevder at «dette er den sanne fortellingen», selv om det finnes andre versjoner av samme fortelling fra mer eller mindre samme tid. Noen ganger er det små språklige forskjeller som skiller to versjoner, som avslører / gir innsikt i noe om hvor personen som skrev kom fra. Andre ganger er det strukturelle eller innholdsforskjeller som snur om på budskapet i fortellingen. Folk visste at det fantes mange varianter og levde godt med det!

Det er først med trykkpressen at tekster kunne bevare sin opprinnelige form og innhold over lengre tid. Men dette førte selvfølgelig ikke til at tekster og litteratur fikk universelle tolkninger som var uavhengig av konteksten sin. Alle vi som liker å lese favorittbøkene våre på nytt, vet hvor lett det er å se nye sider i fortellingen, eller ikke klare å se det som gjorde så sterkt inntrykk forrige gang vi leste. Dette skjer av samme grunn som vi liker å svare «det kommer an på». Vi tolker tekster, fortellinger, situasjoner ut av gitte kontekster og perspektiver, og endrer konteksten eller perspektivet seg, så endrer fortellingen seg. Så jeg vil heller snu spørsmålet til en oppfordring og inviterer alle til å svare «det kommer an på» litt oftere. Da vil vi kanskje få anledning til å øve oss i å sette oss inn i andres sko, å forstå hverandres perspektiver bedre, og på denne måten komme nærmere hverandre. Litteratur er et vindu mot oss selv og alt det kjente, men også mot fremmede samfunn og alle «andre». Når vi leser litteratur, kan vi se at tolkningen kan variere, meningen «kommer an på», og det er noe av gleden med å lese. Ved å svare «det kommer an på» oftere, ikke bare når vi leser, ikke bare når vi forsker, men også i våre virkelige liv, kan vi lage plass for flere nyanser, dypere forståelse og mer empati.

Anders Kvellestad, fysiker

Altså, jeg er jo egentlig enig med Stefka, «det kommer an på» gjør livet både rikere og romsligere. Men samtidig er det jo utrolig frustrerende! For er ikke noe av grunnen til at vi dykker ned i vitenskap, filosofi og religion at vi lengter etter noen absolutter å holde fast i? Noen atomer av innsikt som faktisk ikke kommer an på så mye annet? Jeg mistenker at dette er en vanlig følelse blant oss fysikere. «Jeg ønsker å kjenne Guds tanker, resten er detaljer», som Einstein (noe pompøst) formulerte det.

Når alt tilsynelatende kommer an på alt annet, kan spørsmålet «hva kommer det ikke an på?» kanskje være nyttig. Mitt eget forskningsfelt, partikkelfysikk, kan faktisk nokså presist oppsummeres som jakten på det fysikken ikke kommer an på! Men fordi vi fysikere liker å flotte oss med matematikkspråk, sier vi heller at vi jakter på fysikkens symmetrier. Så la oss snakke litt om symmetri.

Symmetri er egentlig bare dette: at noe ikke kommer an på noe det kunne kommet an på. Et eksempel er på sin plass: Nesten alle objekter ser annerledes ut om du snur litt på dem. På skolen syntes mange at en caps så kulere ut om de snudde den bak frem. Men det kuleste av alt, en kule, har derimot den unike egenskapen at den ser identisk ut uansett hvordan du snur på den. Det er nettopp denne egenskapen – at den ikke «kommer an på» rotasjon – som definerer kuleformen, og skiller den fra capsformen og alle andre former der ute. På fint sier vi at kulen har en rotasjonssymmetri.

Men en symmetri trenger ikke være visuell. Tekster og musikkstykker kan ha symmetrier, og det samme kan matematiske formler. I jakten på stadig dypere teorier for universets oppførsel har det vist seg overraskende nyttig å lete etter symmetriske teorier. Ta teorien vår for elektromagnetisme, for eksempel. Akkurat som en kule ikke bryr seg om rotasjon, så bryr elektromagnetismen seg ikke om en bestemt type matematisk rotasjon. (Du kan du snurre rundt på et komplekst tall uten å påvirke teoriens prediksjoner.) Og når vi partikkelfysikere skal konstruere nye teorier, for eksempel teorier for mørk materie, så er første steg å gjette på nye symmetrier – altså, vi gjetter på hva teoriene våre ikke skal bry seg om.

Jeg syntes jeg kunne ane et snev av frustrasjon i spørsmålet ditt? Vel, du har min fulle sympati. Alt dette «det kommer an på»-snakket får for mye oppmerksomhet. Det er på tide vi finner ut hva ting ikke kommer an på!

Mer fra Forskning